§ 7-5. Regress ved forurensningsskade

§ 7-5 begrenser rettighetshavers mulighet til å søke regress, altså kreve tilbakebetalt det man har betalt i erstatning, mot dem som er fritatt for direkte ansvar etter § 7-4. Regress kan bare skje hvis den fritatte parten, eller noen i dennes tjeneste, har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt - vanlig uaktsomhet holder ikke. Selv der regress i utgangspunktet er mulig etter denne terskelen, kan kravet lempes så langt det er rimelig, blant annet ut fra hvor klanderverdig handlingen var, den ansvarliges økonomiske evne og forholdene ellers.

Er den som regresskravet rettes mot, en aktør med rett til ansvarsbegrensning etter sjøloven - typisk et rederi - kommer sjølovens regler om ansvarsbegrensning til anvendelse også her, slik at regresskravet ikke kan overstige det beløpet vedkommende ellers kunne begrenset sitt ansvar til. Loven stenger dessuten en mulig omvei: en avtale om at rettighetshaver skal kunne søke regress mot noen som er vernet etter § 7-4 annet ledd - for eksempel en underleverandør som bare har utført vanlig arbeid - er ugyldig, uavhengig av hva partene har blitt enige om. Tenk deg at en riggentreprenør har utført boring etter kontrakt og ikke har vist grov uaktsomhet: da kan rettighetshaver ikke kreve regress mot entreprenøren, og en klausul i kontrakten som sier noe annet, vil ikke stå seg.

Regressreglene kan bare forstås i lys av hovedansvaret: rettighetshaver svarer objektivt for forurensningsskade etter § 7-3, innenfor det virkeområdet loven har etter § 7-2, og for skader som er definert i § 7-1. Fordi ansvaret er objektivt og kanalisert til rettighetshaver alene etter § 7-4, ville rettighetshaver ellers kunne velte hele risikoen over på underleverandører og andre gjennom regress; § 7-5 setter en klar grense for hvor langt det kan skje, og sørger for at det bare er den som selv har vist forsett eller grov uaktsomhet, som til slutt kan bli sittende med regningen.