§ 7-4. Kanalisering av ansvaret for forurensningsskade
- Erstatningsansvar for forurensningsskade kan bare gjøres gjeldende mot rettighetshaver etter reglene i loven her.
- Underleverandører, utstyrsleverandører, nødhjelpere og ansatte er som hovedregel skjermet mot direkte søksmål.
- Vernet faller bort dersom avvergende tiltak utføres i strid med myndighetens eller operatørens forbud.
- Betaler ikke rettighetshaver en dom, kan skadelidte gå på skadevolder i samme utstrekning som ved regress.
§ 7-4. Kanalisering av ansvaret
- den som ifølge avtale med rettighetshaver eller dennes medkontrahent har utført oppdrag eller arbeid i forbindelse med petroleumsvirksomheten.
- den som har tilvirket eller levert utstyr til bruk under petroleumsvirksomheten.
- den som iverksetter tiltak for å avverge eller begrense forurensningsskade, eller for å redde liv eller berge verdier som er kommet i fare i forbindelse med petroleumsvirksomheten, med mindre tiltaket utføres i strid med forbud nedlagt av offentlig myndighet eller utføres av annen enn offentlig myndighet til tross for uttrykkelig forbud av operatør eller eier av de truede verdier.
- den som er ansatt hos rettighetshaver eller hos noen som nevnt under a, b eller c.
§ 7-4 kanaliserer erstatningsansvaret for forurensningsskade: skadelidte kan bare gå etter rettighetshaver, og bare etter reglene som følger av petroleumsloven selv, ikke etter alminnelige skadeserstatningsregler. Samtidig skjermer paragrafen en rekke andre aktører fra å bli saksøkt direkte for slik skade: den som etter avtale med rettighetshaver eller dennes medkontrahent har utført et oppdrag i petroleumsvirksomheten, den som har levert utstyr til bruk der, den som har forsøkt å avverge skaden eller redde liv og verdier i fare, og de ansatte hos noen av disse.
Vernet mot søksmål er likevel ikke absolutt for de som iverksetter avvergende tiltak: har noen utført et slikt tiltak i strid med et forbud fra offentlig myndighet, eller til tross for et uttrykkelig forbud fra operatøren eller eieren av de truede verdiene, faller vernet bort. Betaler ikke rettighetshaver en dom om erstatning i tide, kan skadelidte i stedet gå direkte på den egentlige skadevolderen, men bare i samme utstrekning som rettighetshaver selv kunne søkt regress. Har rettighetshaver derimot betalt for en skade som egentlig ble forårsaket av en tredjeperson, kan rettighetshaver kreve dette tilbake fra skadevolderen, også dette begrenset til regressreglenes rammer. Tenk deg et skip som ved et uhell river opp en rørledning: er skipet ikke omfattet av vernet fordi det handlet i strid med et forbud, kan både rettighetshaver og til sist skadelidte til slutt rette krav mot skipets eier.
Kanaliseringen forutsetter at man vet hva som teller som forurensningsskade etter § 7-1, og at skaden ligger innenfor virkeområdet loven har etter § 7-2. Selve ansvaret, altså at rettighetshaver svarer uten hensyn til skyld, er regulert i § 7-3, mens § 7-4 bestemmer hvem dette ansvaret kan gjøres gjeldende mot og hvem det ikke kan gjøres gjeldende mot. Regressreglene i § 7-5 utfyller bildet: der kan regressansvaret lempes etter hensyn til utvist adferd og økonomisk evne, sjølovens regler om ansvarsbegrensning kan komme inn, og en avtale om videre regress mot de vernede aktørene er ugyldig.