§ 20. Utlevering av ikke-verifiserte opplysninger

Paragrafen gjelder opplysninger som politiet ikke har fått bekreftet. Utgangspunktet er at opplysningene skal sjekkes før de gis videre, så langt det lar seg gjøre. Gis de videre, bør det helst skje skriftlig, og da skal det stå tydelig at de er ubekreftede. Skjer det muntlig, bør mottakeren få beskjed om det samme. Formuleringen «så vidt mulig» og «bør» viser at dette ikke er absolutte krav.

Andre ledd åpner for en utvei. Politiet kan gi videre en ubekreftet opplysning hvis det trengs for å få den kontrollert. Da kan politiet for eksempel legge fram en opplysning for noen som kan bekrefte eller avkrefte den.

Tredje ledd gjør et viktig unntak. Når opplysninger utleveres til bruk i en enkelt straffesak, eller i arbeid for å avverge eller forebygge lovbrudd, gjelder bare regelen om skriftlighet og merking. Kravet om å verifisere først gjelder da ikke. De to situasjonene er regulert i § 26 om taushetsplikt i straffesaker og § 27 om avverging og forebygging. Etter § 27 skal den ansvarlige dessuten notere hva som utleveres, til hvem og hvorfor, og ikke-verifiserte opplysninger skal da framgå særskilt.

Fjerde ledd sier at § 53 gjelder tilsvarende. Den paragrafen handler om politiets handleplikt ved feil. Hvis det er behandlet mangelfulle opplysninger eller loven er brutt på annen måte, skal den ansvarlige så langt mulig hindre at feilen rammer den registrerte. Er opplysningene allerede utlevert, skal mottakeren varsles uten unødig opphold og be om å rette, slette eller sperre dem. For ubekreftede opplysninger betyr det at politiet må følge opp hvis det viser seg at noe var feil.

Paragrafen er en spesialregel til § 19 om utlevering generelt, som viser til den. Nabobestemmelsene er § 21 om tilgang innad og § 22 om utlevering til utlandet. Paragrafene om utlevering til allmennheten i straffesak (§ 34) og personkontroll (§ 67) viser også hit.