§ 6-1. Kommunens lovbestemte pant i fast eiendom

Paragrafen gir kommunen et lovbestemt pant (en panterett som følger direkte av loven, uten at partene har avtalt den) i fast eiendom for eiendomsskatt. Dette pantet går foran alle andre heftelser (pant og andre rettigheter i eiendommen) i prioritet. Samme fortrinnsrett gjelder for enkelte kommunale avgifter, som avfallsgebyr, feieavgift og gebyr for vann og avløp. I eierseksjoner (boligseksjoner med eget sameie) har de øvrige seksjonseierne en tilsvarende panterett for krav mot en seksjonseier som ikke oppfyller sine forpliktelser overfor sameiet - denne retten er likevel plassert bak kommunens pant, men foran andre heftelser. Til slutt slår paragrafen fast at disse pantene får rettsvern (beskyttelse mot andre som gjør krav i eiendommen) uten at de trenger å tinglyses, og de kan heller ikke tinglyses. Kravet i § 1-4 om at pantekravet må ha et fastsatt beløp, gjelder ikke for disse pantene. Andre lovbestemte panteretter i fast eiendom enn de som er nevnt her, følger derimot de vanlige reglene om rettsvern og tinglysing som gjelder for rettigheter i fast eiendom generelt.

I praksis betyr bestemmelsen at kommunen alltid kan kreve dekning for eiendomsskatt og de nevnte avgiftene før banker og andre panthavere, selv om disse har tinglyst sine panteretter først. Eieren av en eiendom kan altså ikke unngå kommunens legalpant ved å stifte andre panteretter forut i tid. For seksjonseiere innebærer ordningen at forpliktelser overfor sameiet er sikret med pant i seksjonen, uten at sameiet må tinglyse noe særskilt dokument for hvert enkelt krav.

Bestemmelsen hører hjemme i kapittel 6, som handler om lovbestemt pant. Nabobestemmelsen regulerer lovbestemt pant i løsøre, mens de øvrige paragrafene i kapitlet gjelder foreldelse av slike panteretter og lovbestemt pant for boomkostninger og for lån gitt under rekonstruksjonsforhandling. Til sammen viser disse bestemmelsene at loven har flere typer panterett som oppstår uten avtale, og som ofte har særlig god prioritet.