§ 24. Utskilt småbruk kan ikke løses med odel til hovedbruket

Paragrafen gjelder småbruk som er skilt ut fra et større bruk. Er tre forhold oppfylt, kan småbruket ikke løses med odelsrett til hovedbruket: utskillingen skjedde med samtykke fra landbruksmyndigheten, småbruket har egen skyldsetting, og det er bygget hus på det.

Ny odel til småbruket kan vinnes når vilkårene for odling er oppfylt. Det utelukker altså ikke at småbruket får sin egen odel. Bestemmelsen slår dermed fast to ting: odelen til hovedbruket rekker ikke inn i det utskilte småbruket, men småbruket kan få egen odel hvis det oppfyller vilkårene.

Paragrafen har også en egen regel for overdragelse til en som allerede har odelsrett til hovedbruket. Da beholder overtakeren og hans linje (slektsgren) odelsretten.

Eksempel: en eier skiller ut et småbruk med hus og egen skyldsetting, og landbruksmyndigheten har gitt samtykke. En annen person har odelsrett til hovedbruket. Den personen kan ikke bruke denne odelsretten til å kreve å løse småbruket.

Paragrafen står blant flere regler om hva som ikke kan løses på odel og om når løsning kan nektes. Etter § 22 kan ikke utskilt tomt til bolig, garasje og liknende løses. Etter § 23 kan ikke eiendom løses hvis den på grunn av endrede forhold ikke lenger oppfyller vilkårene for dyrkajord. Etter § 21 kan retten nekte løsning fra en yngre bror eller søster som har overtatt fra foreldrene, når det er klart urimelig. Blant naboparagrafene er også regler om kjøpstilbud, blant annet om frister (§ 20a) og om følgene av å avslå (§ 20b). Etter § 25 kan en odelsberettiget love skriftlig å la være å bruke odelsretten sin, og § 26 sier at den som har solgt eller skrevet fra seg retten, ikke gir barn født etterpå større rett enn han selv har.