§ 22. Utskilt tomt og regulert grunn kan ikke løses på odel

Paragrafen setter to grenser for hva som kan løses på odel. Første ledd gjelder for det første tomter som er skilt ut til bruk som bolig, garasje eller liknende. Slike tomter kan ikke løses på odel. Det samme gjelder grunn som § 5 omfatter, altså område som en reguleringsplan har lagt ut til for eksempel utbygging eller samferdsel, og der grunnen derfor ikke kan dyrkes. Kongen kan bestemme at dette også gjelder områder som er lagt ut til andre formål enn de nevnte, med unntak av landbruksområder.

For denne siste gruppen finnes et unntak. Grunn under § 5 kan likevel løses hvis den brukes til jordbruk på løsningstidspunktet og det må regnes med at jordbruket fortsetter de neste 15 årene. Unntaket gjelder bare denne typen grunn, ikke utskilte tomter til bolig og liknende.

Andre ledd gjelder grunn som § 4 omfatter. Etter § 4 kan ikke odelsrett hevdes særskilt til vann, foss eller elv eller til bruksrett over andres eiendom. Det samme gjelder sameieandeler, med mindre andelen hører til en særskilt registrert grunneiendom. Slik grunn kan bare løses på odel sammen med løsningen av eiendommen den er skilt ut fra.

Eksempel: en eier har skilt ut en tomt til en garasje. Ingen odelsberettiget kan kreve å løse tomta på odel.

Paragrafen hører sammen med flere andre begrensninger i kapitlet om løsningsretten. Etter § 23 kan eiendom som på grunn av endrede forhold ikke lenger oppfyller vilkårene for dyrkajord, ikke løses på odel. Etter § 24 kan et småbruk som er skilt ut med samtykke fra landbruksmyndigheten og har hus, ikke løses med odel til hovedbruket. Etter § 21 kan retten nekte løsning fra en yngre bror eller søster når det er klart urimelig. Den som har solgt en eiendom og derfor ikke har løsningsrett, gir ikke barn født etter salget større rett enn han selv har, og det samme gjelder ved odelsfraskriving (§ 25).