§ 46. Begrunnelse og kunngjøring av vernevedtak

Paragrafen stiller krav til hvordan myndighetene skal forklare og offentliggjøre en beslutning om å verne et naturområde. Begrunnelsen for vedtaket skal vise hvilke naturverdier og andre verdier som blir tatt vare på, og hvordan beslutningen henger sammen med nasjonale mål og internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til. Selve vernet fastsettes som forskrift etter § 34, mens § 46 regulerer etterarbeidet: hvordan avgjørelsen skal begrunnes og gjøres kjent for omverdenen. Vernevedtaket må også tinglyses, slik at vernet følger eiendommen i grunnboken og er synlig for senere eiere av eiendommen. I tillegg skal vernevedtaket være mulig å finne digitalt, sammen med kart over området, slik at grunneiere, naboer og andre interesserte enkelt kan se nøyaktig hvor grensene for vernet går.

I praksis betyr reglene at et vernevedtak ikke bare blir stående som en forskriftstekst, men aktivt formidles til dem det gjelder. Kunngjøringen skjer etter de alminnelige reglene om forskrifter i forvaltningsloven § 38, som blant annet krever at forskriften kunngjøres i Norsk Lovtidend, og i tillegg i en avis som er vanlig å lese på stedet. Grunneiere, andre rettighetshavere og de berørte kommunene skal dessuten få direkte beskjed, etter samme mønster som forvaltningsloven § 27 bruker for vanlige enkeltvedtak - normalt skriftlig, med opplysning om innholdet i avgjørelsen. Kunngjøringen og meldingen til de berørte skal også opplyse om at det finnes en rett til erstatning, og om fristen for å kreve dette.

§ 46 er en av flere bestemmelser som styrer selve verneprosessen i kapittel V. Før vedtaket foreligger, skal forslaget kunngjøres etter § 42 og sendes på høring etter § 43, slik at grunneiere og andre får si sin mening før forskriften blir endelig. Er en søknad om tiltak i det planlagte området allerede til behandling, kan forvaltningen bruke § 44 til å avslå den uten videre saksbehandling. Departementet kan også bruke § 45 til å frede området midlertidig mens den endelige forskriften utarbeides; en slik midlertidig fredning varer i utgangspunktet i fire år, med mulighet for forlengelse. Etter at vernevedtaket er fattet og kunngjort etter § 46, kan forvaltningsmyndigheten sørge for skjøtsel av området etter § 47, eller gi dispensasjon fra vernet etter § 48 dersom det ikke svekker verneverdiene eller det foreligger tungtveiende samfunnshensyn. Rammen rundt hele denne prosessen er erstatningsordningen: eiere og rettighetshavere som får bruken sin vanskeliggjort, kan kreve erstatning fra staten, og staten skal senest ett år etter vernevedtaket legge frem et tilbud om dette.