Forvaltningsloven

§ 38 — Regler må skrives riktig for å gjelde

Staten kan ikke ha hemmelige lover. Paragraf 38 forklarer nøyaktig hvordan en forskrift må skrives og publiseres for at den skal være juridisk bindende for deg.

Kort svar

For at en offentlig forskrift (en generell regel) skal være lovlig og bindende, må den oppfylle visse formkrav. Den må blant annet si nøyaktig hvilken lov den bygger på, og den må publiseres offentlig i Norsk Lovtidend slik at alle i samfunnet kan finne den.

Paragraftekst

En forskrift skal: | a. | inneholde en uttrykkelig henvisning til den eller de bestemmelser som gir forvaltningsorganet hjemmel til å utferdige forskriften, og en henvisning i samsvar med EØS-høringsloven § 12 hvis forskriften inneholder tekniske regler i henhold til nevnte lov. | | ----: | :---- | | b. | nevne det forvaltningsorgan som har gitt forskriften; | | ----: | :---- | | c. | kunngjøres i Norsk Lovtidend; | | ----: | :---- | | d. | i kunngjøringen betegnes som forskrift. | | ----: | :---- | Når praktiske hensyn gjør det hensiktsmessig, kan kunngjøringen begrenses til en kort omtale av forskriften med opplysning om hvor teksten kan fåes eller finnes. Knytter en forskrift seg til en bestemt hendelse eller skal den ellers gjelde for bare kort tid, og kunngjøring som nevnt i første ledd bokstav c ikke er formålstjenlig, kan kunngjøring i stedet foregå på annen måte. Det samme kan Kongen bestemme for saksområder eller tilfelle for øvrig der kunngjøring etter reglene i første ledd bokstav c ikke er formålstjenlig på grunn av forskriftens art, innhold eller virkefelt. Kongen kan fastsette retningslinjer for anvendelsen av annet og tredje ledd og kan bestemme at forskrifter skal holdes alment tilgjengelige.— Kilde: Lovdata

Hva betyr dette på vanlig norsk?

Paragraf 38 er regelen mot "hemmelige lover" i Norge. Du skal aldri kunne få en bot for å bryte en regel som du ikke hadde en reell mulighet til å slå opp og lese. Derfor har loven en sjekkliste for hvordan en forskrift må se ut når den forlater forvaltningens kontorer.

Loven stiller fire strenge krav (bokstav a til d): 1. Hjemmelen skal stå der: Forskriften må skrive nøyaktig hvilken lov som ga dem makt til å lage forskriften. Hvis kommunen lager regler om smittevern, må de vise til smittevernloven øverst i dokumentet. 2. Hvem som har laget den: Den må navngi om det er Miljødirektoratet, Samferdselsdepartementet eller Bergen bystyre som har vedtatt den. 3. Kunngjøring i Norsk Lovtidend: Norsk Lovtidend er statens offisielle, digitale kunngjøringskanal for regler (lovdata.no). En forskrift er ikke gyldig med mindre den formelt publiseres her, slik at den er tilgjengelig for hele folket. 4. Den må kalles en forskrift: Dokumentet må ha ordet "forskrift" i seg, slik at ingen er i tvil om at dette ikke bare er en oppfordring eller et vennlig råd, men faktisk en bindende, juridisk lovtekst.

Det finnes noen små, praktiske unntak fra regelen om å dytte alt inn i Lovtidend. Hvis forskriften bare skal gjelde i to dager (for eksempel et midlertidig forbud mot å bade i et vann på grunn av en giftig algeoppblomstring), gir andre og tredje ledd tillatelse til å bare henge opp skilt, varsle i lokalavisen eller på kommunens nettside i stedet.

Eksempel

Eksempel · Marius og sparkesyklene

Kommunen til Marius er lei av at elektriske sparkesykler slenges overalt. De vedtar en "Instruks for mikromobilitet" som forbyr parkering i sentrum, med trussel om et gebyr på 1 000 kroner til alle som bryter det. Dokumentet blir printet ut og hengt opp på en oppslagstavle på rådhuset. Marius får et gebyr og nekter å betale. Han peker på at kommunen har brutt forvaltningsloven § 38. Kommunen har kalt dokumentet "instruks" og ikke "forskrift". De har heller ikke lagt den inn i Norsk Lovtidend, bare hengt den på veggen lokalt. Fordi reglene i § 38 ikke er fulgt, er ikke forskriften juridisk bindende for Marius. Kommunen har dundret forbi spillereglene for maktutøvelse, og Marius slipper gebyret inntil kommunen gjør jobben sin skikkelig og publiserer regelen lovlig.

Vanlige feil

Kommunen: Å vedta en "retningslinje" som i praksis fungerer som en ufravikelig forskrift overfor borgerne, og dermed hoppe bukk over de strenge kravene til kunngjøring i Norsk Lovtidend.
Staten: Å glemme å skrive inn EØS-henvisninger. (Mye av det norske regelverket bygger på EU-regler. Bokstav a pålegger staten å referere til EØS-reglene hvis forskriften inneholder tekniske krav som EØS-avtalen krever at Europa får vite om).

Hva bør du gjøre?

1. Sjekk hjemmelen! Blir du konfrontert med en streng lokal regel ("Her er det forbudt å mate fugler")? Slå opp regelen. Hvis kommunen ikke kan peke på nøyaktig hvilken "forskrift" i Norsk Lovtidend forbudet bygger på, har de kanskje bare satt opp skiltet uten å ha lovlig rett til å kreve det av deg. 2. Bruk Lovdata. Siden loven krever at alle forskrifter skal være i Norsk Lovtidend, ligger de automatisk og gratis tilgjengelig på Lovdata.no. Du trenger aldri å tro blindt på en politimann eller byråkrat som påstår at en lokal regel eksisterer – du kan og bør sjekke kilden selv.

Dumme spørsmål

Kommunen la ut forskriften på sin egen hjemmeside. Er ikke det bra nok?

Som regel ikke. Hovedregelen er at lokale forskrifter (kommunale vedtekter) *skal* inn i Lovtidend. Å bare legge en PDF på kommunens egne nettsider regnes ikke som en gyldig kunngjøring etter § 38 (med mindre det dreier seg om midlertidige kriseregler eller særskilte unntak besluttet av regjeringen).

Jeg visste ikke at forskriften fantes. Slipper jeg straff da?

Nei. Hele poenget med å kreve at forskriften publiseres i Lovtidend (slik § 38 bestemmer), er at bevisbyrden snus mot deg. Når staten har publisert den på riktig måte i Norsk Lovtidend, har de "gjort den kjent". At du personlig ikke leser Lovdata.no hver kveld, er ditt eget problem ("uvitenhet om loven unnskylder ikke").