§ 45. Midlertidig vern av naturområder

§ 45 gir hjemmel for å verne et område raskere enn den ordinære prosessen tillater, når det haster å hindre skade på verneverdiene. Departementet kan gi forskrift om midlertidig vern av bestemt angitte områder, og overfor private grunneiere og rettighetshavere som berøres, gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak på samme måte som ved ordinært vern. Står en bestemt naturtype i fare for å forsvinne helt, kan Kongen dessuten ved forskrift fastsette begrensninger eller forbud mot virksomhet og ferdsel som ytterligere kan true naturtypens fortsatte eksistens.

Fordelen med midlertidig vern er at det går raskere: reglene om den ordinære saksbehandlingen, kunngjøring av verneforslaget og høring av selve verneforskriften gjelder ikke for et vedtak om midlertidig vern. I stedet skal den videre saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold, slik at det midlertidige vernet før eller siden avløses av et ordinært vernevedtak eller faller bort. Også her er virkningen tidsbegrenset: det midlertidige vernet varer i utgangspunktet i fire år etter at vedtaket ble kunngjort, men departementet kan forlenge det med inntil to år.

Midlertidig vern er et hastetiltak som griper inn før den vanlige prosessen med saksbehandling, kunngjøring og høring er gjennomført, og gir myndighetene tid til å fullføre det ordinære vernearbeidet uten at verneverdiene forringes i mellomtiden. Når det ordinære vernevedtaket til slutt fattes, skal begrunnelsen for det gjøre rede for hvilke verdier som er vernet og hvordan vernet bidrar til nasjonale mål og internasjonale forpliktelser, og forvaltningsmyndigheten kan da også sette i gang skjøtsel av området. Brudd på et midlertidig vernevedtak kan medføre overtredelsesgebyr eller straff på samme måte som brudd på et ordinært vernevedtak.