§ 3-4. Krav til investeringsporteføljen

Paragrafen setter rammer for hva en investeringsportefølje kan inneholde og hvordan den skal drives. Porteføljen kan blant annet bestå av andeler i verdipapirfond (fond som samler mange spareres penger) og av kontanter. En tredje mulighet er en særskilt investeringsportefølje, som institusjonen selv setter sammen. Loven angir altså hvilke byggeklosser en portefølje kan settes sammen av.

Den særskilte porteføljen setter institusjonen sammen etter de retningslinjene som gjelder for forvaltning av kapital i livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak.

Tre regler gjelder driften. Skifter porteføljen sammensetning, skal eiendelene regnes til markedsverdi ved avregningen. Markedsverdi betyr den prisen eiendelene har i markedet på tidspunktet, ikke hva de ble kjøpt for. Eiendelene i hver portefølje må registreres slik at det alltid er klart hva som hører til hvilken portefølje. Det gjør det mulig å skille porteføljene fra hverandre når flere brukes samtidig. Knytter institusjonen en avkastningsgaranti til en portefølje, skal den ta særskilt betaling for å dekke risikoen ved garantien.

Investeringsporteføljer er sentrale både i § 3-2a og § 3-3, og § 3-1 gir oversikt over modellene. Bestemmelsen vises til fra § 3-7 om selvvalgt institusjon, § 8-4 om kapitalforvaltningen og § 10-4 om fellesfond.

Eksempel: En institusjon tilbyr en portefølje som består av fondsandeler og litt kontanter. Institusjonen bytter ut deler av porteføljen. Ved avregningen brukes markedsverdien på det tidspunktet. Institusjonen fører samtidig oversikt over hvilke eiendeler som hører til porteføljen. Tilbyr institusjonen i tillegg en avkastningsgaranti, må den ta særskilt betaling for garantirisikoen.