§ 1. Når gjelder håndverkertjenesteloven?
- Loven gjelder næringsdrivende som utfører tjenester for privatpersoner.
- Forbruker er en enkeltperson som ikke først og fremst handler i næringsvirksomhet.
- Arbeid på ting og fast eiendom er dekket, men ikke behandling av levende dyr og ikke nybygg av bolig.
- § 2 og § 3 avgrenser mot kjøp og sikrer minstevernet.
§ 1. Alminnelig virkeområde
- arbeid på ting, likevel ikke behandling av levende dyr.
- arbeid på fast eiendom, unntatt nyoppføring av bygning for boformål og annet arbeid som utføres umiddelbart som ledd i slik oppføring.
Denne paragrafen avgjør om loven i det hele tatt kommer til anvendelse. Den gjelder når en som driver næringsvirksomhet tar på seg et oppdrag for en privatperson. Oppdraget kan være å reparere, holde ved like, installere eller bygge om. Loven er laget for forbrukere, altså privatpersoner som kjøper en tjeneste til eget bruk, og den beskytter dem mot den profesjonelle parten. Med forbruker mener loven en enkeltperson som ikke først og fremst handler som ledd i næringsvirksomhet. Et firma som bestiller en jobb til driften sin, står derfor utenfor.
Kravet om næringsvirksomhet er vidt. Det er ikke bare vanlige firmaer som regnes med. Foreninger og offentlig virksomhet regnes også som næringsdrivende når de tar betalt for å utføre tjenester. Det viktige er at den som utfører jobben gjør det mot vederlag, og at den som bestiller er en privatperson.
Så må selve arbeidet være av en type som loven dekker. Arbeid på løsøre (ting du kan flytte på), for eksempel en sykkel eller en maskin, er omfattet. Behandling av levende dyr er holdt utenfor. Arbeid på fast eiendom, som en bolig eller en tomt, er også dekket. Unntaket er nybygg av hus til bolig, og arbeid som hører direkte med til å reise et slikt hus. Eksempel: en forbruker leverer en sykkel til en tjenesteyter for reparasjon, og dette faller inn under loven. Bestiller forbrukeren derimot et helt nytt bolighus, er ikke oppdraget omfattet. Arbeid i en bolig som allerede står, er derimot dekket.
Paragrafen henger sammen med flere av lovens nærmeste regler. § 2 trekker grensen mot kjøp: hvis avtalen i det store og hele er et kjøp, gjelder ikke denne loven for bestillings-, leverings- eller rettearbeidet som følger med. § 3 om ufravikelighet (regler som ikke kan avtales bort) gjør at en tjenesteyter ikke kan bruke kontrakten til å stille forbrukeren dårligere enn loven. Når loven først gjelder, får forbrukeren altså et minstevern. § 4 regulerer hvem som bærer risikoen når en melding sendes: den som sender på en forsvarlig måte, kan regne meldingen som levert i tide selv om den kommer for sent eller ikke fram.