§ 8-21. Forsikring mot sykepenger i arbeidsgiverperioden

Paragrafen gir små arbeidsgivere en forsikringsordning mot kostnadene ved sykepenger i arbeidsgiverperioden. Ordningen er åpen for arbeidsgivere som året før hadde lønnsutbetalinger på høyst 40 ganger grunnbeløpet. Grensen innebærer at det er virksomheter med begrenset lønnsvolum som kan bruke ordningen.

Vilkårene er slik. Tegner arbeidsgiveren forsikringen, må den omfatte alle ansatte. Man kan altså ikke plukke ut enkelte arbeidstakere. Arbeidsgiveren utbetaler sykepengene til den ansatte og får refusjon (penger tilbake) fra trygden. Forsikringen dekker likevel ikke de tre første kalenderdagene av hvert fravær, bare det som kommer utover. Dekningen omfatter sykepengene og feriepengene av dem. For å få refusjon må fraværet i refusjonsperioden være dokumentert med legeerklæring.

Departementet gir forskrifter om forsikringsordningen, blant annet om hvor stor premien skal være og hvordan den betales. Loven viser til § 23-6. Den paragrafen sier at departementet gir forskrifter om premie og premiegrunnlag for denne forsikringen. Den gjelder også flere andre frivillige forsikringer, som tilleggssykepenger for selvstendig næringsdrivende og frilansere.

Naboparagrafene viser hvor forsikringen passer inn. Arbeidsgiveren betaler sykepenger i arbeidsgiverperioden på inntil 16 kalenderdager (§ 8-19), og trygden overtar i de tilfellene § 8-17 lister opp. Forsikringen er ett av flere alternativer. Trygden kan også dekke utgiftene i perioden ved særlig stort sykefravær (§ 8-20). Betaler arbeidsgiveren ikke det han skal, utbetaler trygden og krever pengene tilbake (§ 8-22). Retten til å bruke egenmelding følger av § 8-23 og § 8-24. Andre paragrafer som viser hit, er § 22-13 om frister og § 23-2 om arbeidsgiveravgift.

Eksempel: En arbeidsgiver har forsikret alle ansatte. En ansatt er borte i en lengre periode. Arbeidsgiveren betaler sykepengene og krever refusjon, men må bære utgiftene til de tre første dagene selv, og har legeerklæring på fraværet.