§ 8-20. Trygden dekker arbeidsgiverperioden ved særlig stort sykefravær

Hovedregelen er at arbeidsgiveren bærer utgiftene til sykepenger i arbeidsgiverperioden (§ 8-19). Denne paragrafen gir et unntak. I to situasjoner kan trygden ta kostnaden i stedet. Den første gjelder arbeidstakere med langvarig eller kronisk sykdom, der det er risiko for særlig stort sykefravær. Regelen omfatter også sykdom som gir risiko for gjentatte fravær i en avgrenset periode. Den andre gjelder svangerskapsrelatert sykdom, når tilrettelegging eller omplassering til annet arbeid i virksomheten ikke er mulig.

Det er ikke automatikk i ordningen. Enten arbeidstakeren eller arbeidsgiveren må søke. Blir søknaden innvilget om den første situasjonen, gjelder avgjørelsen fra den dagen Arbeids- og velferdsetaten mottok søknaden. Det lønner seg derfor å søke tidlig, siden dager før søknaden ikke dekkes av dette leddet. I praksis er det arbeidsgiveren som utbetaler sykepengene i perioden. Arbeidsgiveren får deretter refusjon fra trygden.

Paragrafen må sees sammen med flere naboer. Ellers er arbeidsgiveren ansvarlig for sykepengene i arbeidsgiverperioden, og trygden tar over etterpå (§ 8-17). Arbeidsgiveren kan også forsikre seg mot ansvaret (§ 8-21). Betaler arbeidsgiveren ikke sykepenger han plikter å betale, utbetaler trygden dem og krever pengene tilbake (§ 8-22). Det er en annen situasjon enn her, der trygden dekker kostnaden på grunn av risikoen ved sykdommen. Egenmelding og reglene om den står i § 8-23 og § 8-24.

Andre paragrafer viser til denne. Blant dem er § 22-13 om frister, virkningstidspunkt og etterbetaling, § 23-2 om arbeidsgiveravgift og § 8-33 om feriepenger.

Eksempel: En arbeidstaker har en kronisk sykdom som gjør at hun ofte er borte fra jobb. Arbeidsgiveren søker om at trygden skal dekke sykepengene i arbeidsgiverperioden. Blir søknaden innvilget, gjelder avgjørelsen fra den dagen søknaden kom inn.