§ 4-10. Sanksjonsperiode: ventetid ved selvforskyldt arbeidsløshet

Folketrygdloven·LOV-1997-02-28-19

Kort oppsummert

Sanksjonsperioden er en ventetid før dagpengene starter når arbeidsløsheten er selvforskyldt.
Den er 18 uker første gang og 26 uker ved gjentakelse innenfor tolv måneder.
Forhold eldre enn seks måneder kan ikke brukes.
Det er unntak når du sier opp for å flytte med ektefelle eller samboer og fortsatt er reell arbeidssøker.

Lovteksten ordrett

§ 4-10. Sanksjonsperiode ved selvforskyldt arbeidsløshet

Det ytes dagpenger først etter en sanksjonsperiode når medlemmet

har sagt opp sin stilling uten rimelig grunn,
har sluttet uten rimelig grunn,
er avskjediget eller oppsagt på grunn av forhold som kan bebreides vedkommende, eller
handler som beskrevet i § 4-20 første ledd bokstav a til c.

Sanksjonsperioden løper fra det tidspunktet det er søkt om stønad, og fastsettes til

18 uker første gang forhold som nevnt i første ledd inntreffer,
26 uker dersom forhold som nevnt i første ledd eller § 4-20 har inntruffet to eller flere ganger innenfor de siste tolv månedene.

For at det skal kunne fastsettes sanksjonsperiode etter andre ledd bokstav b, må det som følge av de tidligere forholdene ha blitt fattet vedtak om sanksjonsperiode etter bestemmelsene i denne paragraf eller vedtak om tidsbegrenset bortfall av dagpenger etter bestemmelsene i § 4-20.

Sanksjonsperioden kan bare fastsettes på grunnlag av forhold som ikke ligger lenger tilbake i tid enn seks måneder. Seksmånedersfristen regnes fra det tidspunkt medlemmet ikke lenger har krav på lønn.

Medlemmet må stå tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten og fylle vilkårene for rett til dagpenger i sanksjonsperioden.

Det skal ikke fastsettes sanksjonsperiode for medlem som har sagt opp sin stilling for å flytte med ektefelle eller samboer til nytt arbeidssted et annet sted i landet dersom vedkommende kan regnes som reell arbeidssøker etter § 4-5 andre ledd.

Kilde: Lovdata — Folketrygdloven § 4-10

Hva betyr dette?

Paragrafen gir en sanksjonsperiode, altså en ventetid, før dagpengene begynner å løpe. Ventetiden kommer når du selv har bidratt til at du er arbeidsløs. Det gjelder hvis du har sagt opp eller sluttet uten rimelig grunn, eller hvis arbeidsgiver har avskjediget eller sagt deg opp på grunn av forhold du kan lastes for. Den gjelder også hvis du uten rimelig grunn har avslått jobbtilbud, slik § 4-20 første ledd bokstav a til c beskriver.

Ventetiden starter når du søker om stønad. Første gang er den 18 uker. Har slike forhold inntruffet to ganger eller mer siste tolv måneder, er den 26 uker. For at den lengre perioden skal kunne brukes, må de tidligere forholdene ha ført til et formelt vedtak, enten om sanksjonsperiode eller om tidsbegrenset bortfall etter § 4-20. En sak kan ikke bygge på forhold som er eldre enn seks måneder. Fristen regnes fra du ikke lenger hadde krav på lønn. Underveis må du stå tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten og oppfylle vilkårene for dagpenger.

Det finnes ett unntak. Sier du opp fordi du følger ektefellen eller samboeren til et nytt arbeidssted i en annen del av landet, får du ikke sanksjonsperiode, så lenge du regnes som reell arbeidssøker. Paragrafen viser her til § 4-5 andre ledd. Den åpner for at man kan regnes som reell arbeidssøker selv om man bare søker deltidsarbeid eller jobb i et begrenset område, når alder eller tungtveiende sosiale hensyn tilsier det.

Paragrafen har en tvillingparagraf i § 4-20, som gjelder tidsbegrenset bortfall for den som allerede får dagpenger. Tidsgrensene på 18 og 26 uker er de samme, men § 4-10 rammer før stønaden har startet, mens bortfallsperioden etter § 4-20 regnes fra siste stønadsdag. Paragrafene viser til hverandre ved gjentakelse. § 4-15 om antall stønadsuker viser også hit. Eksempel: en arbeidstaker sier opp uten rimelig grunn og søker så om dagpenger. Da løper ventetiden fra søknaden, og dagpengene kommer først etterpå. Størrelsen på dagpengene finner du i § 4-11 og § 4-12.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i folketrygdloven →