§ 20-11. Garantipensjon: hvordan beholdningen beregnes

Paragrafen forklarer hvordan garantipensjonen blir til en beregningsstørrelse når pensjonen tas ut. Da gjøres garantipensjonen om til en egen beholdning, et beløp som pensjonen deretter beregnes fra. Den kommer ved siden av pensjonsbeholdningen som inntektspensjonen bygger på, og som er nevnt i tredje ledd.

Utgangspunktet er garantipensjonsnivået. Tar du ut pensjonen før eller ved 67 år, finner du nivået i reglene om satser og trygdetid. Tar du ut senere, gjelder nivået du hadde ved 67 år, men det økes med lønnsveksten fram til uttaket.

Tredje ledd har selve regnestykket. Nivået ganges med delingstallet ved 67 år. Deretter trekkes 80 prosent av pensjonsbeholdningen fra. Det som er igjen, er beholdningen av garantipensjon. Eksempel (bare roller): en person med stor pensjonsbeholdning får trukket mye fra garantibeholdningen og kan ende opp med lite av den. En med liten beholdning beholder mer av garantien. Pensjonsbeholdningen er summen av årlig pensjonsopptjening, for eksempel fra pensjonsgivende inntekt, dagpenger og omsorgsarbeid, og den reguleres årlig etter lønnsveksten.

Nivået bygger på §§ 20-9 og 20-10. Paragraf 20-9 har en ordinær og en høy sats. Ordinær sats gis blant annet til den som lever sammen med en ektefelle som har uføretrygd eller alderspensjon, eller som har inntekt over to ganger grunnbeløpet. Samboere som har bodd sammen i 12 av de siste 18 månedene, kan likestilles. Høy sats gis til de øvrige. Paragraf 20-10 krever trygdetid: minst fem år, og 40 år for full pensjon.

Paragraf 20-14 viser at garantipensjonen fastsettes ut fra beholdningen etter avkorting. Delingstallene fastsettes endelig det året et årskull fyller 61 år, jf. § 20-13, og § 20-12 forklarer hensikten med dem. Paragraf 20-17 om omregning etter pensjonsuttak viser hit.