§ 19-2. Medlemskap i innskuddsgarantiordningen

Paragrafen sier hvem som må og kan være med i innskuddsgarantien. Hovedregelen er enkel: banker med hovedsete i Norge er pliktige medlemmer. Norske banker velger altså ikke selv om de vil delta. Plikten henger sammen med § 19-1, som forbyr kredittinstitusjoner å ta imot innskudd her uten medlemskap eller en tilsvarende ordning.

Utenlandske kredittinstitusjoner med hovedsete i en annen EØS-stat kan ha en filial i Norge som tar imot innskudd fra publikum. En slik filial kan bli medlem hvis hjemlandets ordning gir svakere dekning enn den som følger av § 19-6. Medlemskapet er frivillig, og filialen kan si det opp med tolv måneders frist. Departementet kan gi forskrift med vilkår for slikt medlemskap.

Tredje ledd åpner for at departementet gir forskrifter om medlemskap for andre finansforetak med hovedsete i Norge, og for filialer av kredittinstitusjoner fra land utenfor EØS. Da kan departementet også sette vilkår. Blir en filial medlem etter annet ledd, får det praktisk betydning ved utbetaling. § 19-6 sier at det skal gjøres fradrag for den delen av innskuddene som hjemstatens ordning allerede dekker. Slik får ikke innskyterne dekket samme beløp to ganger.

Andre paragrafer bygger på medlemskapet. § 19-3 sier hva som regnes som innskudd, og § 19-4 hvor stort beløp som er garantert per innskyter. § 19-10 handler om bidrag fra medlemmene, og § 19-11 om bruk av midler, blant annet tiltak overfor medlemmer i krise. § 20-54 om bidrag fra innskuddsgarantifondet ved krisehåndtering viser også hit, det samme gjør § 5-4 om filialer av finansforetak fra andre EØS-stater. § 19-8 regulerer samarbeid med garantiordninger i andre EØS-stater.