§ 19-8. Samarbeid med innskuddsgarantiordninger i andre EØS-stater

Paragrafen regulerer hva som skjer når en bank har innskudd i filial utenfor Norge, eller en utenlandsk bank har filial her. Første ledd gjelder norske medlemmer med filial i en annen EØS-stat. Der er det garantiordningen i vertslandet som betaler ut de garanterte innskuddene, etter oppdrag fra og på vegne av den norske ordningen. Beløp i norske kroner omregnes til vertslandets valuta etter kjøpskursen på den dagen innskuddet ble utilgjengelig.

Den norske ordningen har plikter overfor vertslandets ordning. Den skal stille nødvendige midler til rådighet og erstatte både utbetalte beløp og påløpte kostnader. Poenget er at innskyterne skal få pengene sine av en ordning på stedet, mens den endelige kostnaden bæres av den ordningen bankens hjemland står bak. Eksempel: en kunde i en norsk banks utenlandske filial får utbetalt av vertslandets ordning, og Norge refunderer.

Andre ledd snur perspektivet. Når en utenlandsk kredittinstitusjon har filial i Norge og er medlem her, skal den norske ordningen utbetale garanterte innskudd i samsvar med instrukser fra garantiordningen i foretakets hjemstat, og på vegne av den. Hjemstatens ordning stiller midlene til rådighet og erstatter utbetalte beløp og kostnader. Tredje ledd lar departementet gi forskrift om samarbeid med garantiordninger i andre EØS-stater.

Paragrafen må leses sammen med kapittelets øvrige regler. § 19-4 setter beløpsgrensene, og § 19-5 sier når innskudd blir utilgjengelige og dermed utløser omregningen. § 19-6 gjelder beregning av beløpet, blant annet for innskudd i vertsstatens valuta, og § 19-7 gir fristen for utbetaling. § 19-9 og § 19-10 sikrer at ordningen har midler til å refundere, og § 19-11 og § 19-12 gjelder bruk av midler og regress. Også § 20-31 viser hit.