§ 19-1. Innskuddsgarantiordningen: medlemskap og formål
- Kredittinstitusjoner må være med i innskuddsgarantiordningen for å kunne ta imot innskudd i Norge.
- Ordningen skal betale ut innskudd når banken ikke kan, og kunne sette inn tiltak overfor banker i vanskeligheter.
- Bankenes sikringsfond forvalter ordningen og innskuddsgarantifondet.
§ 19-1. Innskuddsgarantiordningen
- å sikre at innskudd som er mottatt av medlemsforetak, blir utbetalt til innskyterne dersom foretaket selv er ute av stand til å tilbakebetale innskuddet, og
Paragrafen er inngangen til kapittelet om innskuddsgaranti. Den slår fast at banker og andre kredittinstitusjoner ikke kan ta imot innskudd i Norge uten å være med i ordningen. Alternativet er medlemskap i en annen tilsvarende garantiordning. Poenget er at ingen skal kunne drive bankvirksomhet med kundepenger uten at innskuddene har en form for sikkerhet.
Ordningen har to formål, og begge skal støtte finansiell stabilitet. Det første er å sørge for at innskyterne får pengene sine utbetalt når banken selv ikke klarer å betale dem tilbake. Det andre er å kunne sette inn tiltak overfor banker som er i ferd med å komme i krise. Tiltakene er nærmere regulert i § 19-11, og gjelder foretak som nevnt i § 19-2 første ledd, altså banker med hovedsete i Norge.
Bankenes sikringsfond står for driften av ordningen. Ordningen skal ha et eget innskuddsgarantifond, altså en pengebeholdning som er avsatt til utbetalinger, og andre finansielle midler som oppfyller kravene i § 19-9. Der er fondets minstestørrelse satt til 0,8 prosent av samlede garanterte innskudd, og midlene skal plasseres i likvide eiendeler med lav risiko. Er fondet for lite, dekkes forskjellen av garantier fra medlemmene.
Resten av kapittelet bygger på denne paragrafen. § 19-2 avgjør hvem som må være medlem. § 19-3 sier hva som er et innskudd, og § 19-4 hvor mye som er garantert, nemlig to millioner kroner per innskyter per medlemsforetak. § 19-5 og § 19-6 gjelder når innskudd regnes som utilgjengelig og hvordan utbetalingen beregnes. § 19-7 setter fristen for utbetaling til syv arbeidsdager, og § 19-8 regulerer samarbeid med garantiordninger i andre EØS-stater. Midlene brukes etter § 19-11, og der framgår det at vedtak om tiltak ikke kan påklages.