§ 3-11. Flere forbrukere i samme avtale

Paragrafen gjelder avtaler der tjenesteyteren har to eller flere forbrukere som medparter i samme avtale. Hver av dem regnes som en egen kunde når det gjelder tjenesteyterens plikter etter loven. Det betyr at pliktene gjelder overfor hver enkelt, ikke bare overfor én av dem.

Andre ledd gjelder samtykke. Dersom en disposisjon i forbindelse med avtalen skal binde en forbruker, kreves samtykke fra akkurat den forbrukeren, med mindre noe annet er bestemt. I praksis kan altså ikke én medpart uten videre binde de andre. Eksempel: To forbrukere har samme avtale med tjenesteyteren. Vil den ene endre noe som binder begge, må begge samtykke. Kunden kan likevel gi en tredjeperson fullmakt eller rett til å disponere i tilknytning til betalingstjenester. § 4-2 sier at en betalingstransaksjon bare regnes som godkjent når betaleren har samtykket, og at samtykket normalt skal gis før transaksjonen gjennomføres.

Tredje ledd rekker lenger. Også en forbruker som ikke er kunde, men som er part i en avtale som henger sammen med en finansiell tjeneste og har tjenesteyteren som motpart, får delvis samme vern. Reglene om elektroniske meldinger (§ 3-2), avtaleinngåelse (§ 3-9), avtalens innhold (§ 3-12), endring (§ 3-13) og passivt samtykke (§ 3-14) brukes da på samme måte, så langt de passer.

§ 3-9 krever som hovedregel skriftlig avtale, og at forbrukeren signerer. § 3-10 gjør unntak for enkeltstående tjenester under en innledende avtale. § 3-12 sier at opplysninger om vilkår som er gitt før avtalen, blir en del av den. § 3-14 lar partene avtale at kunden godtar endringer ved å være passiv; kunden må da varsle innen iverksettingstidspunktet for å avvise dem.