§ 2-4. Gebyr for bruk av betalingsmiddel

Finansavtaleloven·LOV-2020-12-18-146

Kort oppsummert

Mottakeren kan ta gebyr eller gi rabatt for bestemte betalingsmidler, men du må få beskjed før betalingen.
Overfor forbrukere kan gebyret ikke være høyere enn mottakerens faktiske kostnad.
Uten forhåndsbeskjed slipper betaleren å betale gebyret.

Lovteksten ordrett

§ 2-4. Gebyr for bruk av betalingsinstrument og betalingsmiddel

(1) Dersom en betalingsmottaker krever gebyr eller gir rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument eller betalingsmiddel, skal betaleren opplyses om dette før en betalingstransaksjon iverksettes. Betalingstjenesteyteren kan ikke hindre betalingsmottakeren i å kreve gebyr eller gi rabatt som nevnt. Dersom en betalingsmottaker krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument eller betalingsmiddel fra en forbruker, kan gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet eller betalingsmiddelet. Dersom gebyret også omfatter utstedelse og eventuelt sending av regning til forbrukeren, kan denne delen av gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen. Kongen kan i forskrift forby eller begrense retten til å kreve gebyrer som nevnt i første og tredje punktum for å fremme konkurranse og bruk av effektive betalingsinstrumenter.

(2) Dersom betalingstjenesteyteren eller noen annen krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument, skal kunden opplyses om dette før en betalingstransaksjon iverksettes.

(3) Betaleren er ikke forpliktet til å betale gebyr for bruk av et betalingsmiddel dersom opplysningsplikten i første eller annet ledd ikke er overholdt.

Kilde: Lovdata — Finansavtaleloven § 2-4

Hva betyr dette?

Paragrafen gjelder ekstra pris eller avslag som en mottaker knytter til hvilket betalingsmiddel du bruker. En butikk kan for eksempel ta et tillegg for ett kort og gi avslag for et annet. Slike forskjeller må du få vite om før betalingen settes i gang. Banken eller annen betalingstjenesteyter (den som utfører betalingen) kan ikke hindre mottakeren i å gjøre dette. Overfor forbrukere er det et tak: tillegget kan ikke bli større enn det mottakeren faktisk har i kostnad ved den betalingsmåten. Inngår utsendelse av regning i gebyret, gjelder samme tak for den delen. Kongen kan i forskrift forby eller begrense slike gebyrer for å styrke konkurransen.

Andre ledd rammer flere enn mottakeren. Krever betalingstjenesteyteren eller noen annen et gebyr for et bestemt betalingsinstrument, skal kunden også da få beskjed før transaksjonen gjennomføres. Plikten ligger på den som tar gebyret. Tredje ledd gir sanksjonen. Er opplysningsplikten brutt, slipper betaleren å betale gebyret for betalingsmiddelet. Eksempel: En mottaker tar tillegg for en bestemt betalingsmåte uten å si fra på forhånd. Betaleren kan da nekte å betale tillegget. Bestemmelsen beskytter dermed mot overraskelser ved kasse eller nettbetaling.

Paragrafen må leses sammen med naboene i kapittel 2. § 2-6 forbyr mottakeren å kreve gebyr for betalingsinstrumenter som omfattes av to EU-forordninger om kortgebyrer og eurooverføringer. For slike instrumenter er saken dermed avgjort av forbudet, ikke av taket her. § 2-5 handler om noe annet: hver av partene betaler gebyrene til sin egen betalingstjenesteyter. § 2-3 slår fast at betaling skjer i avtalt valuta.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i finansavtaleloven →