§ 15-4. Hvilken kommune har ansvaret for barnet?

Paragrafen avgjør hvilken kommune som har ansvar for et barn. Hovedregelen er at det er kommunen der barnet oppholder seg som skal gi tjenester og sette inn tiltak. Kommunen utfører oppgavene gjennom barnevernstjenesten (§ 15-3), og det er kommunens overordnede ansvar etter § 15-2.

Oppholder barnet seg i en annen stat, er det kommunen som barnet sist var registrert bosatt i, som har ansvaret. Det henger sammen med § 1-2 om lovens virkeområde. Loven gjelder for barn under 18 år som bor og oppholder seg i Norge. Den gjelder også for barn uten fast bosted eller som er flyktninger. For barn som bor fast i Norge, men oppholder seg i en annen stat, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-1 og om opphold i barnevernsinstitusjon etter § 6-2.

Kommunene kan bli enige om at en annen kommune, som barnet har bånd til, overtar saken. Blir kommunene uenige om hvem som har ansvaret, kan de kreve at statsforvalteren avgjør tvisten. Nærmere regler om behandlingen av tvister kan departementet fastsette i forskrift. § 15-5 gir en tilsvarende avtalemulighet for ansvaret for å reise sak for nemnda og følge opp vedtaket.

Paragrafen har en nær nabo i § 15-5. Etter § 15-5 er det også kommunen der barnet oppholder seg, som har ansvaret for å reise sak for barneverns- og helsenemnda. § 15-11 om kommunens økonomiske ansvar og § 9-5 om valg og godkjenning av fosterhjem viser begge til denne paragrafen. Eksempel: Et barn oppholder seg i en kommune. Kommunen gir tjenester og setter inn tiltak. Blir to kommuner uenige om ansvaret, kan de kreve at statsforvalteren avgjør.