§ 15-3. Barnevernstjenestens organisering og oppgaver

Paragrafen sier at hver kommune må ha en barnevernstjeneste, og at tjenesten skal ha en leder. Den beskriver også hva tjenesten er ansvarlig for. Tjenesten skal sørge for hjelp, omsorg og beskyttelse hvis barnets omsorgssituasjon tilsier det, eller når barnet utsetter egen utvikling for fare. Ansvaret gjelder også tiltak mot selve omsorgssituasjonen eller forhold som truer barnets utvikling.

Tjenestens oppgaver er nevnt som eksempler, ikke som en fullstendig liste. Den skal vurdere bekymringsmeldinger, undersøke barnets omsorgssituasjon, vedta hjelpetiltak, forberede saker for barneverns- og helsenemnda og følge opp tiltak som er satt i verk. I praksis er tjenesten altså både mottaker av bekymringer, faglig utreder, vedtaksmyndighet for hjelpetiltak og saksforbereder overfor nemnda. Det er kommunen som reiser saker for nemnda, jf. § 15-5, og barnevernstjenesten er den delen av kommunen som forbereder dem.

To krav gjelder organiseringen. Barnevernstjenesten skal kunne nås til enhver tid, ikke bare i åpningstiden. Kommunestyret skal få en redegjørelse om hvordan det står til i tjenesten, minst årlig, og det er kommunestyret selv som skal få den, ikke bare administrasjonen. Det gir de folkevalgte innsyn i hvordan barnevernet i kommunen fungerer.

Paragrafen bygger på kommunens overordnede ansvar i § 15-2 og det forebyggende ansvaret i § 15-1. Videre sier § 15-6 at lederen og stedfortrederen skal ha bestemt kompetanse, og § 15-8 pålegger tjenesten å samarbeide med andre offentlige instanser og tjenesteytere når det trengs. Barn med langvarige og koordinerte behov har etter § 15-9 rett til individuell plan. Etter § 15-7 kan kommunen avtale bistand fra private tjenesteytere til oppgaver etter loven. Eksempel: Barnevernstjenesten får en bekymringsmelding, vurderer den og undersøker barnets omsorgssituasjon.