§ 15-2. Kommunens overordnede ansvar for barnevernstjenesten

Paragrafen slår fast at kommunen er hovedansvarlig for å gjennomføre barnevernsloven. Oppgaver som loven ikke gir til en statlig etat, hører til kommunen. Kommunen har dessuten en rekke plikter overfor sine egne ansatte og overfor utdanningsinstitusjoner. Ansvaret er både faglig og organisatorisk: kommunen skal levere tjenesten og sørge for at de som leverer den, er godt nok rustet.

Kommunen skal sørge for at de ansatte i barnevernstjenesten får den opplæringen og veiledningen de trenger. De ansatte har på sin side plikt til å delta i det som er bestemt. Departementet kan gi forskrift om opplæring og veiledning. Ber en utdanningsinstitusjon om det, skal kommunen tilby veiledet praksis (praksis under veiledning) i barnevernstjenesten, og samarbeide med institusjonen om hvordan praksisen gjennomføres.

Kommunen skal ha internkontroll. Kommuneloven § 25-1 beskriver hva det betyr: kommunen skal kontrollere sin egen virksomhet slik at regelverket etterleves. Kommunedirektøren er ansvarlig, og kontrollen skal være systematisk og tilpasses virksomhetens størrelse, art og risiko. Kommunedirektøren skal blant annet beskrive oppgaver, mål og organisering, ha nødvendige rutiner, avdekke og følge opp avvik, og dokumentere og forbedre kontrollen ved behov. For barnevernet betyr det at kommunen må kunne vise hvordan den sikrer at barnevernsloven følges.

Paragrafen kommer rett etter § 15-1, der kommunen får en forebyggende oppgave og skal samordne tjenestene til barn og familier. Den peker fram mot § 15-3, som krever en barnevernstjeneste i hver kommune med en leder. § 15-4 og § 15-5 avgjør hvilken kommune som konkret har oppgavene. Kompetansekrav til ledelsen står i § 15-6, og § 15-7 regulerer bistand fra private tjenesteytere. Eksempel: Kommunen ordner opplæring for de ansatte i barnevernstjenesten, og kommunedirektøren følger opp avvik i internkontrollen.