§ 15-11. Hvem betaler? Kommunens økonomiske ansvar i barnevernet
- Kommunen må bevilge penger til tjenester og tiltak den har ansvaret for.
- Ansvarlig kommune dekker utgiftene; bruk av etatens tjenester gir egenandel.
- Kommunen dekker egne nemndsutgifter og private parters nødvendige vitner.
- Kommunen dekker egne utgifter ved rettslig prøving av nemndas vedtak.
§ 15-11. Kommunens økonomiske ansvar
Paragrafen svarer på hvem som betaler. Kommunen har et bevilgningsansvar: den må avsette pengene som trengs for å gi tjenester og sette i verk tiltak etter loven. Regningen sendes til den kommunen som har ansvaret for tjenestene og tiltakene, jf. § 15-4 og § 15-5. Bruker kommunen tjenester fra barne-, ungdoms- og familieetaten, betaler den en egenandel etter § 16-5 tredje ledd.
Bakgrunnen for egenandelen er at staten, ved barne-, ungdoms- og familieetaten, tar en del av utgiftene til blant annet barnevernsinstitusjoner og fosterhjem. Etaten dekker det som overstiger en andel kommunen skal betale, og kan kreve egenandel av kommunen. Departementet fastsetter satsene. Det er kommunen som har søkt om tjenesten for barnet, som betaler. Etatens økonomiske ansvar gjelder personer under 20 år.
Tredje og fjerde ledd gjelder nemndssaker og rettssaker. Når en sak går for barneverns- og helsenemnda, bærer kommunen sine egne kostnader. I tillegg betaler kommunen for vitnene til de private partene når de trengs for å få saken belyst. Det betyr at en privat part ikke selv bærer kostnaden for slike vitner. Kommunen bærer også sine egne kostnader dersom nemndas vedtak bringes inn for tingretten etter § 14-25. Etter den paragrafen kan både private parter og kommunen kreve rettslig prøving. Fristen er én måned fra meldingen om vedtaket kom.
Paragrafen bygger på ansvarsreglene i § 15-4 og § 15-5. Etter § 15-4 har kommunen der barnet oppholder seg, ansvaret for tjenester og tiltak. Etter § 15-5 beholder kommunen som har reist saken for nemnda ansvaret for å gjennomføre vedtaket, selv om barnets tilknytning senere endres. Kommunene kan avtale seg imellom at ansvaret overføres til en annen kommune barnet har tilknytning til. Tvister om hvilken kommune som har ansvaret, kan statsforvalteren avgjøre. Eksempel: En kommune reiser sak for nemnda og bruker senere en tjeneste fra etaten. Kommunen bærer da egne nemndsutgifter og egenandelen til etaten.