§ 1-2. Hvem barnevernsloven gjelder for

Paragrafen avgjør hvem norsk barnevern gjelder for. Hovedregelen er barn under 18 år. For ungdom kan enkelte tiltak fortsette helt til 25 år, og det gjelder tiltakene i § 3-6. Der går det fram at tiltak som er satt i gang før 18-årsdagen, kan føres videre eller byttes ut når ungdommen selv samtykker og trenger støtte i overgangen til voksenlivet. Barnevernstjenesten skal ta kontakt i god tid før fylte 18 år, og ansvaret ligger hos kommunen som sist satte inn tiltak.

Ellers følger loven barnets bosted og oppholdssted. Et barn som bor og er i Norge, omfattes. Det samme gjelder når det ikke lar seg fastslå hvor barnet vanligvis bor, og for flyktninger og barn på flukt som befinner seg her. Folkeretten (reglene mellom stater) kan sette grenser for hvor langt loven rekker. For Svalbard kan Kongen gi egne regler i forskrift.

Er barnet i en annen stat, men bor vanligvis i Norge, kan det likevel fattes vedtak om omsorgsovertakelse (§ 5-1) og om opphold på institusjon uten samtykke (§ 6-2). Etter § 5-1 kan barneverns- og helsenemnda overta omsorgen når mindre inngripende tiltak ikke er nok. Hjelpetiltak etter § 3-1 og pålegg om slike tiltak etter § 3-4 er også mulig, men da må foreldrene oppholde seg i Norge. Pålegg betyr at nemnda kan bestemme tiltak uten samtykke fra de private partene.

Motsatt kan norske myndigheter gripe inn overfor et barn som er i Norge, men som vanligvis bor i en annen stat. Da kan de bruke hjelpetiltak i kapittel 3 og akuttiltak i kapittel 4, frivillig institusjonsopphold etter § 6-1 og opphold etter § 6-6 ved fare for menneskehandel. Akuttvedtak om utreiseforbud etter § 4-6 er unntatt. Det vedtaket kan barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten treffe når barnet står i fare for å bli sendt ut av landet, og det faller bort hvis nemnda ikke har fått en begjæring innen seks uker.

Paragrafen står først blant lovens grunnleggende regler, sammen med formålet i § 1-1 og barnets beste i § 1-3.