Uforholdsmessig byrde: når slipper virksomheten å tilrettelegge?

Hva begrepet uforholdsmessig byrde betyr

Plikten til universell utforming har en innebygd grense. Likestillings- og diskrimineringsloven § 17 tredje ledd sier at plikten ikke gjelder utforming eller tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ordet uforholdsmessig forteller at det ikke holder at tiltaket koster noe eller er upraktisk. Byrden må stå i et misforhold til nytten tiltaket gir.

Det er derfor snakk om en avveining, ikke en liste med faste beløp. Loven gir ingen kronegrense eller prosentandel av omsetningen. Hver sak vurderes for seg, og to like butikker kan få ulikt resultat fordi bygget, økonomien eller formålet er forskjellig.

Momentene loven nevner

Etter § 17 skal det særlig legges vekt på effekten av å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse, og på fem forhold:

• om virksomhetens alminnelige funksjoner er av offentlig art
• kostnadene ved tilretteleggingen
• virksomhetens ressurser
• sikkerhetshensyn
• vernehensyn

Effekten er utgangspunktet for hele vurderingen. Et tiltak som åpner en hel tjeneste for mange, veier tyngre enn et som bare gir en liten forbedring for noen få. Det er også grunnen til at den samme kostnaden kan være akseptabel i ett tilfelle og for mye i et annet.

At funksjonene er av offentlig art, gjelder tjenester som det offentlige tilbyr, for eksempel et servicekontor. Her er behovet for at alle kan bruke tjenesten stort, og momentet peker normalt mot at tiltaket må gjennomføres.

Kostnadene må sees i forhold til virksomhetens ressurser. Derfor bedømmes en kommune og en liten frisørsalong ikke etter samme målestokk. Sikkerhetshensyn kan for eksempel være at en bred rampe vil sperre rømningsvei. Vernehensyn gjelder bygg eller omgivelser som er vernet, og hvor tiltaket ville skadet det man ønsker å bevare.

Hvem må bevise hva?

Reglene om bevisbyrde i § 37 gjelder også her, og klagen går til Diskrimineringsnemnda. Hvordan den skiller seg fra domstolene, står i nemnda eller domstol. Diskriminering skal anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at den har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at den likevel ikke har skjedd.

I praksis er det slik at du først må vise at det er en barriere. Bilder av en trapp, en dør som ikke kan åpnes, en nettside som ikke fungerer. Deretter er det virksomheten som sitter med tallene om kostnader, bygget og økonomien, og det blir deres oppgave å vise at tiltaket er for tungt. En virksomhet som svarer «vi har ikke råd» uten å legge frem noe, har en svak sak.

Loven sier ikke ordrett hva som skjer hvis det dyreste tiltaket er for tungt, men et rimeligere alternativ ikke er det. Et nei til den største løsningen er ikke automatisk et nei til alt, og virksomheten bør kunne vise at den har sett på mer enn én løsning.

Hva virksomheten bør kunne vise

En virksomhet som mener byrden er for stor, bør kunne legge frem tilbud eller kostnadsoverslag på tiltaket, regnskapstall som viser hva den tåler, uttalelser fra myndigheter ved vern- eller sikkerhetshensyn, og en beskrivelse av hvilke andre løsninger den har vurdert. Mangler slike opplysninger, blir det vanskelig å få nemnda til å tro på at tiltaket er uforholdsmessig.

Oppfylte krav i annet regelverk

Det er en tredje måte å slippe på. Etter § 17 fjerde ledd anses plikten som oppfylt hvis virksomheten oppfyller krav til universell utforming i lov eller forskrift. Følger butikken de byggereglene som gjelder for den, kan den som regel vise til dem i stedet for å argumentere om byrde. Det gjør det viktig å se på hvilke krav som faktisk gjelder for akkurat dette bygget.

For IKT gjelder en tilsvarende, men litt annerledes avveining. Etter § 18 skal det særlig legges vekt på effekten, virksomhetens karakter, kostnadene og virksomhetens størrelse og ressurser. Forskjellen er at IKT-bestemmelsen ikke har sikkerhetshensyn og vernehensyn som egne punkter. Digitaliseringsdirektoratet kan dessuten gi dispensasjon fra forskriftens krav og frister i enkelte tilfeller etter søknad.

For arbeidssøkere og arbeidstakere gjelder en annen regel om individuell tilrettelegging i § 22, med kostnader og virksomhetens ressurser som momenter ved siden av effekten.

Kort oppsummert

• Uforholdsmessig byrde er en konkret avveining etter § 17 tredje ledd, uten faste beløp.
• Loven nevner effekten, offentlig art, kostnader, ressurser, sikkerhet og vern.
• Virksomheten må sannsynliggjøre at byrden er for stor, ikke bare påstå det.
• Plikten anses også oppfylt hvis virksomheten følger krav til universell utforming i lov eller forskrift.