Tolkning av testament: når ordlyden ikke passer virkeligheten

Hva et testament kan bestemme, og hva det ikke kan

Spørsmålet hva kan testament bestemme har et bredt svar. Etter arveloven § 3 kan du innenfor lovens rammer fastsette en annen fordeling av arven enn den loven gir. Du kan velge hvem som skal arve, gi bestemte gjenstander til bestemte personer, sette av en sum til en organisasjon eller gi et barn rett til å overta en bestemt eiendel mot oppgjør (§ 51).

Du kan også bestemme at en livsarvings pliktdelsarv skal være særeie (§ 52). For en livsarving under 25 år kan du begrense råderetten over arven når det er til barnets beste (§ 53). Grensene er disse:

• Livsarvingene (barn og barnebarn) har pliktdelsarv. Den utgjør to tredeler av formuen, men er aldri større enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp til hvert barn. Med G på 136 549 kroner er taket 2 048 235 kroner per barn.
• Ektefellen har rett til minstearv. Det er 4 G (546 196 kroner) når det finnes livsarvinger og 6 G (819 294 kroner) når det ikke gjør det. Det beløpet kan ikke tas fra ektefellen ved testament (§ 10).
• Samboer med felles barn har rett til 4 G etter § 12. Retten kan begrenses ved testament bare hvis samboeren har fått vite om testamentet før dødsfallet.
• Testamentet må oppfylle formkravene i § 42, ellers gjelder det ikke.

Utgangspunktet: det testator mente

Hovedregelen for tolkningen er arveloven § 57. Testamentet skal tolkes i samsvar med det testator mente. Har det på grunn av feilskrift eller annen feil fått et annet innhold enn det som var ment, gjelder det slik testator mente det, når dette kan klarlegges.

Ordlyden er startpunktet. Står det «huset mitt», ser man først på hva folk vanligvis legger i ordet. Men ordlyden er ikke siste instans. Hvis andre forhold tydelig viser at testator mente noe annet, vinner det testator mente.

Hva slags opplysninger teller? Brev, notater, tidligere utkast, ting testator sa til familie og venner, og forholdet testator hadde til de som nevnes. Jo tydeligere og mer samstemt det er, desto lettere er det å se bort fra en misvisende formulering. Er opplysningene spredte og motstridende, blir det vanskelig å vise at noe annet var ment enn det som står.

Når testamentet ikke svarer: de supplerende reglene

Mange tvister kommer av at testator rett og slett ikke tenkte på situasjonen som oppsto. Da gjelder arveloven § 58, så sant det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet:

• Den som skal arve en bestemt ting, går foran den som skal arve en pengesum hvis boet ikke strekker til.
• Dør en testamentsarving før testator, trer arvingens livsarvinger inn i stedet.
• Er ektefelle eller samboer innsatt og samlivet tok slutt før dødsfallet, faller testasjonen bort.
• Mottaker av en bestemt ting kan ikke kreve vederlag for heftelser, og kan ikke kreve penger hvis tingen ikke finnes i boet.
• Er det flere testamenter, gjelder alle, med mindre et nyere tilbakekaller eller strider mot et eldre.

Disse reglene er forutsetninger man faller tilbake på, ikke tvang. Viser testamentet eller omstendighetene at testator ville noe annet, følges det.

Når virkeligheten har endret seg

Arveloven § 59 tar for seg situasjonen der testator tok feil eller der forholdene endret seg etter at testamentet ble skrevet. Da gjelder testamentet slik testator ville ment det med riktig kunnskap, når dette kan klarlegges. Regelen gjelder likevel ikke hvis testator selv ble kjent med det nye forholdet og kunne ha endret testamentet, men lot være.

Her ligger grensen for hva en tolker kan gjøre. Retten kan rette opp en feil testator ikke visste om. Retten kan ikke skrive et nytt testament for en testator som var klar over forholdene og lot dokumentet stå.

Felles og gjensidige testamenter

Testamenter skrevet av to personer i samme dokument (felles testament), eller til fordel for hverandre (gjensidig testament), har egne regler i arveloven §§ 60 til 62. Hovedpoenget er at den ene ikke bare kan endre eller tilbakekalle uten at den andre får vite om det før dødsfallet. Den lengstlevende kan bare endre det som gjelder egne arvinger eller dem som er innsatt etter hennes eget ønske, hvis ikke noe annet er ment.

Er det ingen livsarvinger, gjelder fyllregler i § 62: den lengstlevende rår som en eier over hele formuen mens hun lever. Sier ikke testamentet noe om fordelingen etter at begge er døde, går halvparten av den samlede formuen til den førstavdødes arvinger og halvparten til den lengstlevendes, med mindre den lengstlevende har bestemt noe annet. Disse reglene er laget for par som skrev uten å tenke gjennom alle følgene.

Slik skriver du så tolkning blir unødvendig

Det beste vernet mot tolkningstvister er et presist testament. Nevn personer ved fullt navn og relasjon, og oppgi eiendeler slik at de kan identifiseres. Si hva som skal skje hvis en arving dør før deg. Si om en gave er et forskudd på arv eller kommer i tillegg. Datér testamentet, og skriv nytt når livet endrer seg: skilsmisse, nytt barn, salg av en eiendel.

Så lenge du lever, kan du endre eller tilbakekalle testamentet. Behold gjerne en kort forklaring på hvorfor du fordelte slik, for eksempel i et eget brev. Et slikt brev kan hjelpe en rett til å forstå hva du mente, uten at det blir en del av selve testamentet.

Til slutt: tidsfristen for å gjøre krav gjeldende er kort. Etter arveloven § 65 må minst én arving varsle tingretten skriftlig innen seks måneder etter at vedkommende fikk vite om dødsfallet og innholdet i testamentet, både for å gjøre en rett etter testamentet gjeldende og for å påstå at en disposisjon er ugyldig.

Et eksempel på forskjellen: «Båten skal gå til Per» er uklart hvis du eier to båter. «Motorbåten Sjøfrøken, registrert på meg, går til nevøen min Per Hansen født 1989» er det ikke. Den ekstra minutten du bruker på presisjon, sparer arvingene for måneder med uenighet.

Kort oppsummert

• Hva kan testament bestemme? Fordeling av arven, bestemte gjenstander, legater og vilkår, innenfor pliktdel og minstearv.
• Pliktdelsarven er to tredeler av formuen, med tak på 15 G per barn, 2 048 235 kroner.
• Ektefellens minstearv på 4 G eller 6 G kan ikke tas bort ved testament.
• Testamentet tolkes etter det testator mente (§ 57), og feil rettes når det kan klarlegges.
• §§ 58 og 59 gir tolkningsregler der testamentet ikke svarer eller forholdene har endret seg.