Rettspsykiatrisk undersøkelse: når og hvordan den gjøres

Når retten kan beslutte undersøkelsen

Straffeprosessloven § 165 sier at retten kan beslutte at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse ved oppnevnte sakkyndige, hvis den finner det nødvendig for avgjørelsen av saken. Undersøkelsen er altså ikke automatisk, men en beslutning som må ha et formål i saken.

Oftest dreier det seg om spørsmålet om tiltalte var tilregnelig (det vil si om han forstod hva han gjorde og kunne styre handlingene sine) da lovbruddet skjedde. Etter straffeloven § 20 er den som på handlingstidspunktet var utilregnelig på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand, ikke strafferettslig ansvarlig. Spørsmålet kan også gjelde hva slags reaksjon som passer.

Både påtalemyndigheten og forsvarer kan ta spørsmålet opp. Retten tar avgjørelsen, ikke den sakkyndige. Er det tvil om det er nødvendig, kan påtalemyndigheten eller retten innhente en foreløpig erklæring fra en sakkyndig til veiledning.

Straffeloven § 20 sier også at den som var under 15 år, ikke er strafferettslig ansvarlig, og at utilregnelighet kan skyldes sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming. Den som forbigående er utilregnelig som følge av selvforskyldt rus, fritas ikke for straff med mindre særlige grunner tilsier det. Det er derfor ikke nok at tiltalte var påvirket. Rettspsykiatrisk undersøkelse brukes oftest der det er mistanke om alvorlig sinnslidelse.

Når undersøkelsen er et krav

I noen tilfeller er undersøkelsen obligatorisk. Siktede skal alltid undergis rettspsykiatrisk undersøkelse når det er aktuelt å idømme overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62, tvungen omsorg etter § 63, eller å opprettholde en slik reaksjon etter § 65 (straffeprosessloven § 165 annet ledd).

Det er alvorlige særreaksjoner som kan gi lang frihetsberøvelse, og derfor stiller loven krav til at tilstanden er skikkelig utredet.

Når siktede nekter å ha foretatt handlingen, og det er begjært undersøkelse, kan retten beslutte at den ikke tar stilling til begjæringen før skyldspørsmålet er avgjort. Dette gjelder ikke i saker som skal behandles av lagmannsretten.

For å idømme tvungent psykisk helsevern etter § 62 må lovbryteren være utilregnelig og ha begått eller forsøkt å begå et lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet. I tillegg må særreaksjonen være nødvendig for å verne samfunnet, og faren for en ny og alvorlig integritetskrenkelse må være nærliggende. Det er dette skjønnet den sakkyndige erklæringen skal hjelpe retten med.

Hvem som undersøker, og hvordan

Det skal oppnevnes to sakkyndige, med mindre retten finner at én er nok eller at saken krever flere. Én av dem må være godkjent spesialist, og hvis det er flere, må én arbeide klinisk (§ 165a). Den som ville vært inhabil som dommer, kan ikke oppnevnes. Før oppnevning må de sakkyndige legge fram en egenerklæring om utdanning, erfaring og forhold som kan påvirke habiliteten.

Undersøkelsen består vanligvis av samtaler, gjennomgang av saksdokumenter og sykehistorie, og eventuelt tester. Den sakkyndige skriver en erklæring til retten, som kan bli forklart i hovedforhandlingen. Er siktede i fengsel, kan undersøkelsen skje der (§ 166). Møter en siktet på frifot ikke etter innkalling, kan han fremstilles av politiet.

Innleggelse til observasjon

Er det nødvendig for å bedømme sinnstilstanden, kan retten ved kjennelse bestemme at siktede skal innlegges til undersøkelse på psykiatrisk sykehus eller annet egnet sted. Fristen skal være så kort som mulig og ikke overstige åtte uker, og kan forlenges med inntil fire uker av gangen (straffeprosessloven § 167). Blir siktede straffet, skal oppholdet komme til fradrag i straffen etter samme regler som for varetekt.

Retten kan også dele opp forhandlingen etter § 288 når det er tvil om sinnstilstanden, slik at skyldspørsmålet avgjøres først og spørsmål om reaksjon behandles senere.

Kort oppsummert

• Retten kan beslutte rettspsykiatrisk undersøkelse når det er nødvendig for avgjørelsen (straffeprosessloven § 165).
• Den skal alltid gjøres når tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg er aktuelt.
• Normalt oppnevnes to sakkyndige, og én må være godkjent spesialist.
• Retten kan bestemme innleggelse til observasjon i inntil åtte uker, med forlengelse på fire uker av gangen.
• Retten bestemmer selv, og er ikke bundet av den sakkyndiges erklæring.