Kan kvinner få lavere premie enn menn i samme løp?

Ulik premie er direkte forskjellsbehandling

Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 forbyr diskriminering på grunn av kjønn. Loven gjelder på alle samfunnsområder, og arbeidslivet er ikke det eneste. En konkurranse som er åpen for allmennheten, er omfattet.

Paragraf 7 definerer direkte forskjellsbehandling som at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av et forhold som nevnt i § 6. Når to deltakere løper samme distanse på samme dag, og kvinnen får halvparten av premiesummen til mannen som kom først i sin klasse, er det en slik forskjell. Det som skiller dem, er kjønnet.

Det betyr ikke at alt er ulovlig. Spørsmålet er om forskjellen kan forsvares etter reglene i § 9.

Egne klasser er ikke det samme som ulike premier

Mange løp har egne klasser for kvinner og menn. Å dele deltakerne inn er en annen sak enn å betale ulikt. Delingen har ofte en sportslig begrunnelse: fysiske forskjeller gjør at en felles resultatliste ville gitt få kvinner mulighet til å vinne. Det er et eget spørsmål, og denne artikkelen tar ikke stilling til det.

Poenget her er pengene. Hvis premien for første plass i herreklassen er dobbelt så stor som i damenes, må arrangøren forklare hvorfor. Den sportslige begrunnelsen for egne klasser forklarer ikke hvorfor den ene vinneren skal få mindre.

Hva arrangøren må kunne vise etter § 9

Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet når den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende (§ 9).

Arrangøren kan for eksempel hevde at sponsormidlene til herreklassen er høyere, at flere tilskuere følger herrene, eller at det er færre deltakere blant kvinnene. Om slike forhold er et saklig formål som kan rettferdiggjøre ulik premie, er det loven ikke gir noe fasitsvar på. Argumentene beskriver ofte hva som er økonomisk bekvemt, mer enn et formål som krever at kvinner får mindre. Arrangøren må dessuten vise at forskjellen er nødvendig: kunne samme formål vært nådd med lik premie?

Forholdsmessigheten veier forskjellen i kroner mot formålet. Er premieforskjellen stor og systematisk, og begrunnelsen svak, er det vanskeligere å oppfylle dette vilkåret.

Positiv særbehandling (§ 11) er en egen unntaksregel. Den kan i prinsippet også brukes til å gi kvinner en fordel, men gjelder bare når særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål, det er et rimelig forhold mellom formålet og hvor inngripende tiltaket er, og tiltaket opphører når formålet er oppnådd. Den hjelper ikke en arrangør som gir kvinner mindre.

Hvor du kan klage

Etter § 37 skal diskriminering anses å ha skjedd når det er omstendigheter som gir grunn til å tro det, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd. Bevisene er i dette tilfellet enkle å sikre, fordi premiene er offentlig kjent. Ta vare på invitasjonen, resultatlisten og eventuelle e-poster med arrangøren. En premieliste som viser kjønnsforskjellen, er en slik omstendighet.

Du kan klage til Diskrimineringsnemnda uten kostnad. Nemnda kan avvise saker eldre enn tre år. Oppreisning kan den bare gi i arbeidsforhold, og erstatning bare når alle medlemmene er enige i en enkel sak. For en deltaker i et løp er domstolene derfor veien hvis du vil kreve penger. Ulikhetene mellom de to veiene er forklart i Diskrimineringsnemnda eller domstol. Om nivået på oppreisning, se oppreisning fra Diskrimineringsnemnda.

Kort oppsummert

• Lavere premie til kvinner enn menn i samme løp er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn.
• Forskjellen er lovlig bare hvis arrangøren har et saklig formål, forskjellen er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende (§ 9).
• Egne klasser for kvinner og menn forklarer ikke i seg selv hvorfor premiene er ulike.
• Arrangøren må sannsynliggjøre at forskjellen er lovlig når premielisten viser kjønnsforskjellen.
• Klag til Diskrimineringsnemnda uten kostnad, eller gå til domstolene for å kreve penger.