Er en gratis prøve med skjult bindingstid villedende reklame?

Hvorfor «gratis» og bindingstid ikke går sammen

Ja, det kan være villedende reklame. Ordet gratis signaliserer at du ikke tar på deg noen forpliktelse. Er tilbudet i realiteten en prøveperiode som automatisk går over i et abonnement med bindingstid, uten at det fremgår av selve reklamen, oppstår et gap mellom det markedsføringen lover og det avtalen faktisk innebærer. Markedsføringsloven § 7 forbyr villedende handlinger, det vil si markedsføring som gir uriktig eller misvisende informasjon om egenskaper ved varen eller tjenesten, herunder vilkårene for kjøpet. En annonse som fremstiller et tilbud som fritt og uforpliktende, når det egentlig binder deg i for eksempel seks eller tolv måneder, kan rammes direkte av dette forbudet.

Bakgrunnen for at ordet gratis veier så tungt i vurderingen, er at det er blant de mest kjøpsutløsende ordene i markedsføring. Forbrukertilsynet har derfor lav terskel for å gripe inn når gratis brukes om noe som i realiteten medfører en økonomisk forpliktelse forbrukeren ikke var klar over.

Villedende handling eller villedende utelatelse

I praksis glir grensen mellom § 7 og § 8 ofte over i hverandre. Sier annonsen aktivt at noe er «helt gratis» eller «uten forpliktelser» mens det faktisk medfører bindingstid, er det en villedende handling, en påstand som ikke stemmer. Nevner annonsen ingenting om bindingstid i det hele tatt, og du først finner den i vilkårene, kan det heller være en villedende utelatelse av vesentlig informasjon etter § 8. Begge bestemmelsene bygger på samme vurdering: ville en alminnelig forbruker truffet et annet valg om informasjonen hadde vært riktig og fullstendig fra start? Svaret er ofte ja når bindingstid er skjult bak ordet gratis.

I praksis spiller det mindre rolle for deg som forbruker hvilken av de to bestemmelsene som til slutt brukes — begge gir grunnlag for å kreve avtalen endret dersom markedsføringen ga et misvisende inntrykk. Det som betyr noe, er at du kan vise til at bindingstiden ikke fremgikk av det du faktisk så og forholdt deg til før du takket ja.

Eksempler på skjult bindingstid i praksis

Et typisk eksempel er en leverandør som reklamerer med «prøv gratis i 30 dager», mens den lille skriften avslører at du samtidig inngår en tolv måneders avtale du må betale bruddgebyr for å komme ut av. Et annet eksempel er treningsapper og strømmetjenester som lover gratis tilgang, men der bindingstiden først dukker opp når du forsøker å si opp. Fellesnevneren er at bindingstiden ikke var synlig der forbrukeren tok beslutningen om å takke ja.

Et tredje eksempel er mobilabonnement som reklameres med «prøv gratis første måned», der bindingstiden på tolv måneder kun står nevnt i en fotnote nederst på siden, i en skriftstørrelse betydelig mindre enn resten av annonsen. Slike fotnoter fritar sjelden selskapet for ansvar dersom hovedbudskapet i annonsen ga et klart annet inntrykk.

Felles for alle disse eksemplene er at bindingstiden er reell nok til at et brudd før tiden koster deg penger, samtidig som den er skjult godt nok til at de fleste ikke oppdager den før de allerede har takket ja. Det er nettopp denne kombinasjonen, en økonomisk konsekvens forbrukeren ikke kunne se på forhånd, som gjør at slik markedsføring havner i faresonen for å være villedende.

Hva du kan gjøre om du ble lurt av annonsen

Ble du bundet til en avtale du aldri ville inngått hadde bindingstiden vært synlig, bør du først be leverandøren om skriftlig bekreftelse på hva som faktisk ble markedsført, og sammenligne dette med avtalevilkårene du fikk. Vis til at markedsføringen ga inntrykk av et gratis og uforpliktende tilbud. Mange leverandører løser saken ved å oppheve bindingen eller la deg avslutte kostnadsfritt når de ser at markedsføringen var upresis, fordi de vet at Forbrukertilsynet kan gripe inn mot praksisen.

Det kan også være nyttig å sjekke om andre forbrukere har reagert på samme annonse, for eksempel i omtaler eller diskusjonsfora. Har flere opplevd det samme, styrker det argumentet om at markedsføringen systematisk ga et misvisende inntrykk, og ikke bare var en enkeltstående misforståelse fra din side.

Hvor du klager, og hva du bør legge ved

Fører ikke dialogen med leverandøren frem, kan du sende inn klage til Forbrukertilsynet, som fører tilsyn med markedsføringsloven. Legg ved skjermbilde eller kopi av selve annonsen eller landingssiden slik den så ut da du takket ja, sammen med avtalevilkårene du senere fikk. Forbrukertilsynet behandler ikke ditt individuelle pengekrav, men kan pålegge selskapet å endre praksisen for fremtiden, noe som ofte også hjelper deg i den konkrete saken, fordi selskapet da må revurdere hvordan det håndterer eksisterende kunder som ble møtt med samme reklame.

Kort oppsummert

Reklame som bruker ordet gratis om et tilbud som i realiteten har bindingstid, kan være villedende etter markedsføringsloven § 7, og skjules bindingstiden helt, kan § 8 også komme inn. Det avgjørende er om en vanlig forbruker ville forstått tilbudet annerledes med riktig og fullstendig informasjon. Dokumenter hvordan annonsen faktisk fremsto, og bruk denne dokumentasjonen både overfor leverandøren og i en eventuell klage til Forbrukertilsynet.