Var antibiotikaen for svak? Blærelammelse etter urinveisinfeksjoner

Hva skjedde

Kvinnen hadde hatt plager med urinveisinfeksjoner og fikk antibiotika (Ciproxin). En uke senere var hun hos fastlegen uten symptomer, og urinprøven viste ingen infeksjon.

To måneder etter var hun tilbake. Nå vokste det streptokokker (en type bakterier) i urinen, og hun fikk Selexid, et annet antibiotikum. Senere ble hun lagt inn på det lokale sykehuset med smerter i den ene siden og fikk en ny Selexid-kur. Undersøkelser viste mye resturin (urin som blir igjen i blæra etter vannlating), og hun fikk et permanent kateter. Det viste seg at hun hadde blæreparese (lammelse av blæra) og ikke kunne tømme blæra på vanlig måte. Hun fikk derfor urostomi (en åpning på magen der urinen ledes ut).

Vurderingen

En sakkyndig (fagekspert) i allmennmedisin vurderte saken. NPE mente utredningen og oppfølgingen av urinveisplagene gjennom flere år fulgte god medisinsk praksis (det som er faglig forsvarlig). Selexid-kuren var tilstrekkelig, og hun ble kvitt symptomene. Det fantes ikke holdepunkter for at medisinen var for svak.

NPE tok også stilling til om behandlingen hadde noe med blæreskaden å gjøre. Konklusjonen var at det ikke var noen sammenheng mellom behandlingen av infeksjonene og blærelammelsen hun fikk.

Hvorfor saken endte slik

Saken falt både på at det ikke var svikt, og på at det manglet årsakssammenheng (at skaden faktisk skyldes behandlingen). Kurene virket mot infeksjonene, og blærelammelsen kunne ikke knyttes til behandlingen. Dermed var det ikke grunnlag for erstatning.

Hva saken viser

I denne saken så NPE på om behandlingen faktisk virket. Kvinnen ble symptomfri av kuren, og NPE fant ikke grunnlag for at en sterkere medisin ville endret noe. En skade som kommer senere, må ha sammenheng med behandlingen for å gi erstatning. At to ting skjer etter hverandre, er ikke nok.