§ 21-6a. Gebyr for brudd på SFTR

Paragrafen gjelder brudd på SFTR, en EU-forordning om gjennomsiktighet ved verdipapirfinansieringstransaksjoner og gjenbruk av sikkerheter. Forordningen gjelder som norsk lov etter § 17a-1. Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr (en pengesanksjon tilsynet vedtar selv) ved brudd på artikkel 4 eller artikkel 15, og på forskrifter som utfyller dem.

Satsene er skrevet inn i paragrafen selv og er delt etter hvilken artikkel som er brutt. Ved brudd på artikkel 4 kan en juridisk person få inntil 50 millioner kroner, eller alternativt inntil 10 prosent av årsomsetningen etter siste godkjente regnskap. Ved brudd på artikkel 15 er taket 150 millioner kroner, eller alternativt inntil 10 prosent av omsetningen. En enkeltperson kan få inntil 50 millioner kroner. Gebyret kan settes til opptil tre ganger fortjenesten eller det unngåtte tapet, hvis det gir et høyere beløp. Femte ledd viser til «annet til fjerde ledd», som er leddene med de faste satsene.

Andre regler i kapitlet har betydning for utmålingen. § 21-10 sier at omsetningen for et konsern regnes ut fra det konsoliderte årsregnskapet til det øverste morselskapet. Det er dermed hele konsernets omsetning som teller når prosentsatsen brukes. § 21-9 sier at fysiske personer bare kan få gebyr etter kapitlet for forsettlige eller uaktsomme brudd.

Nærmeste naboer i kapitlet er § 21-5 om kapittel 8 til 15, § 21-6 om EMIR, § 21-7 om overtakelsestilbud og § 21-8 om brudd på pålegg. Tittelen på § 21-5a gjelder kapitalforhold og virksomhetsstyring. § 17a-1 gir dessuten Finanstilsynet adgang til å fastslå i forskrift at rammeverk i tredjestater er likeverdige med SFTR, og Departementet kan gi nærmere regler om verdipapirfinansieringstransaksjoner og gjenbruk.

Eksempel: en aktør bryter artikkel 15. Da er den øvre grensen for en juridisk person 150 millioner kroner, mot 50 millioner kroner ved brudd på artikkel 4. Hvilken grense som gjelder, avhenger altså av hvilken artikkel som er brutt.