§ 33-9. Oppheve en arrest

Paragrafen gir den som er utsatt for en arrest (saksøkte) en vei ut. Arrest er en midlertidig sikring av et pengekrav, og den kan svi fordi skyldneren mister rådigheten over det som er arrestert (§ 33-7). Saksøkte kan be retten oppheve arresten, helt eller delvis, i to situasjoner. Den første er at det har kommet nye bevis, eller at forholdene har endret seg, slik at kravet eller sikringsgrunnen ikke lenger står seg. Den andre er at arresthaveren drar saken i langdrag på en utilbørlig måte etter at det er tatt ut søksmål eller begjært tvangsfullbyrdelse.

Kravet om opphevelse sendes til retten som besluttet arresten. Er det tatt ut søksmål om selve kravet, kan det i tillegg alltid leveres til retten som behandler søksmålet. Retten svarer med en kjennelse (en avgjørelse i en bestemt form). En kjennelse som opphever arresten virker ikke med en gang. Den får virkning først når den er rettskraftig, altså ikke lenger kan angripes med rettsmidler. Unntaket er at saksøkte stiller sikkerhet for kravet.

Saksøkte kan også be om at selve gjennomføringen av arresten oppheves, ved å stille sikkerhet for kravet. Samme regler om hvor kravet fremsettes og om virkningen av kjennelsen gjelder da. Tanken er at kravet er dekket på en annen måte, slik at arresten ikke lenger trengs. Eksempel: Saksøkeren har fått arrest i et formuesgode. Saksøkte stiller sikkerhet for kravet og ber om at arresten opphører. Saksøkeren har da fortsatt noe å holde seg til hvis kravet holder.

Opphevelse må ikke forveksles med bortfall. Etter § 33-10 faller arresten bort av seg selv i visse tilfeller, for eksempel når saksøkte oppfyller pengekravet eller en frist oversittes. Da trengs ingen kjennelse. Opphevelse etter denne paragrafen krever at saksøkte tar initiativ og at retten treffer en avgjørelse. Selve arresten er regulert i nabobestemmelsene om gjennomføring (§ 33-5), valg av formuesgode (§ 33-6) og virkning (§ 33-7).