§ 33-10. Når en arrest faller bort av seg selv
- Arrest faller bort uten opphevelse i seks situasjoner, blant annet utlegg, oversittet frist og oppfylt krav.
- Er ingen frist satt, faller arresten bort etter ett år uten søksmål eller begjæring om tvangsfullbyrdelse.
- Visse frister kan forlenges hvis begjæringen kommer før fristen er ute.
- Saksøkeren må skriftlig gi avkall på arresten, ellers kan saksøkte kreve rettens avgjørelse.
§ 33-10. Bortfall av arrest og forlengelse av frister
- når det blir tatt utlegg for saksøkerens krav i det arresterte formuesgode,
- når saksøkeren er gitt en frist for å stille sikkerhet eller for å reise søksmål om eller begjære tvangsfullbyrdelse av kravet, og fristen oversittes,
- når det ikke er satt frist for søksmål eller begjæring om tvangsfullbyrdelse, og søksmål ikke er reist eller tvangsfullbyrdelse begjært ett år etter avsigelsen av arrestkjennelsen,
- når saksøkte oppfyller pengekravet, eller det faller bort på annen måte, eller saksøkte rettskraftig er frifunnet for kravet,
- når saksøkeren gir avkall på sin rett etter arresten, eller
- når saksøkeren har fått fullbyrdelsesdom for kravet og utlegg ikke blir begjært innen en måned etter at dommen ble rettskraftig.
Paragrafen regner opp når en arrest opphører av seg selv, uten at retten må oppheve den. Det skiller seg fra opphevelse etter § 33-9, der saksøkte må begjære det og retten må ta stilling til om kravet eller sikringsgrunnen fortsatt består. Ved bortfall er det selve hendelsen som gjør at arresten ikke lenger gjelder.
Første ledd har seks grunner. Arresten opphører når saksøkeren har fått utlegg (tvangspant) i det arresterte godet for kravet sitt. Den opphører også hvis saksøkeren har fått en frist til å stille sikkerhet, saksøke eller be om tvangsfullbyrdelse, og lar fristen gå ut. Er det ikke satt noen slik frist, opphører arresten et år etter kjennelsen hvis saksøkeren verken har gått til søksmål eller bedt om tvangsfullbyrdelse. Arresten forsvinner også når saksøkte har gjort opp kravet, når kravet er falt bort av annen grunn, og når en dom endelig frifinner saksøkte. Gir saksøkeren slipp på arresten, er den slutt. Til sist opphører arresten hvis saksøkeren har fått fullbyrdelsesdom, men ikke krever utlegg i løpet av måneden etter at dommen har blitt rettskraftig.
Andre ledd åpner for å forlenge tre av fristene: fristen saksøkeren er gitt, ettårsfristen og månedsfristen etter fullbyrdelsesdom. Forlengelse krever en begjæring som kommer inn før fristen er ute, og kan gis flere ganger etter samme regler. Etter § 33-9 annet ledd, som gjelder tilsvarende, går begjæringen til retten som besluttet arresten, eller til retten som behandler søksmålet hvis det er reist, og avgjøres ved kjennelse.
Tredje ledd gjelder ryddingen etterpå. Er arresten falt bort, må saksøkeren gi en skriftlig erklæring om at vedkommende gir opp arresten. Gjør saksøkeren ikke det, kan saksøkte kreve at retten fastslår at arresten er falt bort. Også her gjelder § 33-9 annet ledd tilsvarende.
Bortfallsgrunnene brukes også ved utreiseforbud. Etter § 33-14 gjelder grunnene b til f, og i tillegg faller fengslig forvaring og andre frihetsinnskrenkninger bort etter tre måneder.
Eksempel: Retten har gitt saksøkeren en frist til å reise søksmål om kravet. Saksøkeren lar fristen gå ut. Arresten faller da bort av seg selv, og saksøkeren må skriftlig gi slipp på arresten.