§ 33-3. Sannsynliggjøring av krav og sikringsgrunn ved arrest

Paragrafen setter beviskravet for arrest. Første ledd sier at både kravet saksøkeren vil ha sikret, og sikringsgrunnen, må være sannsynliggjort. Retten kan i tillegg kreve at saksøkeren stiller sikkerhet for en eventuell erstatning til motparten, som vilkår for at arresten gjennomføres.

Andre ledd gjelder hastesaker. Er det fare ved å vente, kan arrest besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort. Prisen er at retten da må kreve at saksøkeren stiller sikkerhet. Unntaket nevner bare kravet, ikke sikringsgrunnen. Paragrafen avgrenser dermed hvor tynt grunnlaget kan være: hovedregelen krever begge deler, mens unntaket forutsetter fare ved opphold og sikkerhet.

Hva som utgjør sikringsgrunn, står i § 33-2. Hva avgjørelsen skal inneholde, og at retten kan sette en frist for sikkerhetsstillelsen, står i § 33-4. Gjennomføringen er regulert i § 33-5. Reglene om sikkerhetsstillelse i saker om midlertidig sikring generelt finnes i § 32-12, som viser til tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4. Har saksøkeren stilt sikkerhet og sikringen senere faller bort eller oppheves, kan sikkerheten kreves frigitt etter § 32-13 når det er gått mer enn tre måneder etter at saksøkte ble underrettet, hvis erstatningssøksmål ikke er reist. Paragraf 33-1 samler arrestreglene i §§ 33-2 til 33-10.

Eksempel: Saksøkeren har et pengekrav mot saksøkte, men dokumentasjonen er ufullstendig. Det er akutt fare for at saksøkte skal ordne unna eiendelene. Retten kan da beslutte arrest selv om kravet ikke er sannsynliggjort, men må sette som vilkår at saksøkeren stiller sikkerhet.