§ 3-4. Sikkerhetsstillelse ved tvangsfullbyrdelse

Paragrafen sier hva som godtas som sikkerhet (trygghet for at et krav blir dekket) i saker om tvangsfullbyrdelse. Den gir også regler for å bytte sikkerhet og for hvem som bestemmer hvor stor den skal være.

Det er to former som godtas. Den første er penger på konto i norsk bank. Banken må da gi en erklæring som viser at beløpet ikke kan tas ut uten samtykke fra den aktuelle namsmyndigheten. Den andre er en selvskyldnergaranti (en garanti uten vilkår) fra en norsk bank eller et annet foretak som har lov til å drive finansieringsvirksomhet. Garantien må være ubetinget, uten utløpsdato, og rettet mot namsmyndigheten. I praksis betyr det at en garanti med tidsgrense eller forbehold ikke er tilstrekkelig.

Hvem som kan stille garanti, henger sammen med finansforetaksloven § 2-1. Etter den kan finansieringsvirksomhet som hovedregel bare drives av banker, kredittforetak og finansieringsforetak med tillatelse, og også av utenlandske kredittinstitusjoner som har adgang til det her i landet. Å gi lån og stille garantier regnes som slik virksomhet.

Annet ledd åpner for å bytte ut sikkerheten med en annen godkjent sikkerhet. Tredje ledd handler om beløpet. Er størrelsen verken fastsatt av retten eller avtalt mellom partene, bestemmer namsmyndigheten den selv.

Paragrafen står i kapittelet om kostnader og sikkerhet. Når stilt sikkerhet faller bort, følger av § 3-5. Den står ved siden av reglene om saksøktes kostnadsansvar i § 3-1, saksøkerens ansvar i § 3-2 og kostnader ved klage i § 3-3.