§ 29-3. Ankegrunner: hvilke feil kan en anke bygge på
- Dommer og kjennelser kan ankes for feil i faktum, rettsanvendelse eller saksbehandling.
- Skjønnsmessige saksbehandlingskjennelser kan bare angripes hvis de er uforsvarlige eller klart urimelige.
- Beslutninger kan bare ankes på snevre grunner: uriktig generell lovforståelse eller åpenbart uforsvarlig eller urimelig avgjørelse.
§ 29-3. Ankegrunnene
Paragrafen sier hva en part må kunne peke på for å få en avgjørelse endret. Terskelen avhenger av om det som ankes er en dom, en kjennelse eller en beslutning. Jo mer skjønnspreget avgjørelsen er, jo snevrere er ankeadgangen.
For dommer og kjennelser er utgangspunktet bredt. Anken kan bygge på at retten har vurdert de faktiske forholdene feil, brukt loven feil, eller at saksbehandlingen som avgjørelsen bygger på, var mangelfull.
Har en kjennelse om saksbehandlingen krevd et skjønn over hva som er hensiktsmessig og forsvarlig, er det snevrere. Selve avveiningen kan da bare angripes hvis avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Ankedomstolen skal altså ikke sette sin egen vurdering i stedet for tingrettens når begge er forsvarlige. Andre feil, for eksempel feil lovforståelse, kan fortsatt gjøres gjeldende.
Enda strengere er terskelen for beslutninger. De kan bare ankes hvis retten har lagt en uriktig generell lovforståelse til grunn om hvilke avgjørelser den kan treffe etter den bestemmelsen den brukte, eller hvis avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Feil i den enkelte vurdering er ikke nok.
Paragrafen bygger på § 29-2, som sier at dommer, kjennelser og beslutninger kan ankes. Den kommer før § 29-4 om hvilke krav en anke kan omfatte, og § 29-5 om ankefristen på én måned. Lagmannsretten er ankeinstans etter § 29-1. § 7-2, § 35-4 og § 36-9, som viser hit.