§ 29-2. Hvilke avgjørelser kan ankes, og når stenges ankeadgangen

Paragrafen sier hvilke rettslige avgjørelser som kan ankes, og innfører en tidsgrense for anke av avgjørelser om saksbehandlingen. Utgangspunktet er vidt: både dommer, kjennelser og beslutninger kan ankes.

Begrensningen gjelder avgjørelser om saksbehandlingen, for eksempel om et bevis skal føres eller en utsettelse gis. De kan ikke ankes etter at saken er avgjort. I saker som behandles muntlig, inntrer sperren når rettsmøtet for sluttbehandling begynner. Blir saken utsatt, faller sperren bort igjen.

Det finnes unntak. Sperren gjelder ikke når retten har avvist eller hevet saken, altså avsluttet den uten å ta stilling til kravet. Den gjelder heller ikke for avgjørelser som er rettet mot andre enn partene, som for eksempel et vitne eller en tredjemann som er pålagt noe. Reglene gjelder på samme måte for avgjørelser som bare omfatter en del av saken.

Paragrafen er den første i rekken om selve ankeretten i kapittel 29. Bakgrunnen er § 29-1, som gjør lagmannsretten til ankeinstans for tingrettens avgjørelser. Deretter kommer ankegrunnene i § 29-3, hvilke krav som kan tas med i § 29-4, fristen i § 29-5 (én måned hvis ikke noe annet er bestemt) og muligheten til å gi avkall på anke i § 29-6. Avledet anke i § 29-7 gir en part ankerett selv om han ellers ikke har det, når motparten har anket. Partsstilling og ankeerklæring følger i § 29-8 og § 29-9. Kapittel 30 viser i § 30-3 at disse reglene gjelder tilsvarende for anker til Høyesterett.