§ 29-5. Ankefrister i sivile saker

Paragrafen setter frister for å anke i sivile saker. Hovedregelen er én måned. Det gjelder når en annen lov ikke bestemmer noe annet.

Tre unntak gjør at fristen kan bli kortere eller lengre. For det første kan retten sette en frist på bare én uke for avgjørelser om tilgang til bevis, pålegg om å avgi forsikring (en bekreftelse på at opplysninger er riktige) og oppnevning av sakkyndige (fageksperter). For det andre kan retten kreve at anken kommer straks når den som kan anke, er til stede i retten. Det gjelder avgjørelser om tilgang til bevis eller forsikring som ikke kan fullbyrdes før de er rettskraftige. § 19-13 annet ledd sier at dette gjelder pålegg til andre enn partene om å forklare seg, avgi forsikring, utlevere bevis eller gjøre tjeneste som sakkyndig. For det tredje kan retten forlenge fristen ved en dom. Er det særlig store problemer for partene å rekke fristen på én måned, kan retten sette en frist på inntil seks uker fra forkynnelsen (formell overlevering av dommen).

Eksempel: retten avgjør at en vitne som ikke er part, må forklare seg. Er vitnet til stede i retten, kan retten kreve at en anke over avgjørelsen kommer med en gang. Er ikke vitnet til stede, er fristen som utgangspunkt én måned, eller én uke hvis retten har bestemt det.

Paragrafen hører sammen med de andre reglene om anke. Hva som kan ankes, står i § 29-2, og ankegrunnene i § 29-3. Hvilke krav som kan behandles, følger av § 29-4. Retten til å anke kan frafalles (§ 29-6). Den som har oversittet ankefristen, kan under visse vilkår likevel få rett til å anke fordi motparten anker (§ 29-7). Partsstillingen er regulert i § 29-8, og selve ankeerklæringen i § 29-9. Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettenes avgjørelser etter § 29-1.