§ 30-3. Ankereglene for lagmannsretten gjelder også i Høyesterett

Paragrafen sier at Høyesterett i stor grad bruker de samme ankereglene som lagmannsretten. Reglene i § 29-2 til § 29-11 og § 29-19 til § 29-24 gjelder tilsvarende, med de endringene kapittel 30 selv gjør.

Reglene som tas med, omfatter blant annet hvilke avgjørelser som kan ankes (§ 29-2), anketilsvar (§ 29-11), frafall av anke (§ 29-19), saksbehandlingsfeil (§ 29-21) og videre behandling etter opphevelse (§ 29-24). Den som trekker en anke, kan ikke anke på nytt, og frafall må skje før ankeforhandlingen er begynt, med motpartens samtykke. Anke over saksbehandlingen kan ikke skje etter at saken er avgjort.

Annet ledd gir ankeutvalget i Høyesterett flere verktøy. Det kan avvise en anke med feil som må føre til avvisning (avvise betyr å nekte å behandle anken). Det kan heve saken eller en del av den, det vil si avslutte den uten avgjørelse, når den ikke hører under domstolene eller allerede er rettskraftig avgjort. Det kan oppheve en anket avgjørelse når det er feil som ubetinget skal tillegges virkning, og etter § 29-21 annet ledd gjelder det blant annet at retten ikke var lovlig sammensatt, eller at avgjørelsen er avsagt mot en part som ikke var lovlig innkalt. Utvalget kan også oppheve av andre grunner, men bare når alle medlemmene er enige og finner grunnlaget klart.

Ved slike avgjørelser gjelder § 9-6 tilsvarende. Den sier at partene skal få uttale seg før avgjørelser om saksbehandlingen, at innsigelser må fremmes så snart det er mulig, og at slike avgjørelser skal tas så tidlig som mulig i saksforberedelsen.

Kapittel 30 gir egne regler i tillegg: Høyesterett som ankeinstans (§ 30-1), direkte anke (§ 30-2), samtykke til anke over dommer (§ 30-4), nektelse av anke over kjennelser og beslutninger (§ 30-5), begrensninger i videre anke over kjennelser (§ 30-6) og nye krav og bevis (§ 30-7). Videre saksforberedelse ligger i § 30-8.