§ 28A-1. Informasjonspålegg ved brudd på immaterialrettigheter
- Retten kan pålegge den som krenker en immaterialrettighet å opplyse om opprinnelse og distribusjon.
- Pålegget kan også ramme medvirkere og leverandører i næringsvirksomhet.
- Rettigheten omfatter blant annet opphavsrett, patent og varemerke, og enkelte regler i markedsføringsloven.
- Pålegget kan gis også når det bare er grunn til å frykte at en krenkelse vil skje.
§ 28A-1. Rett til informasjon ved inngrep i immaterialrettigheter m.m
- har medvirket til inngrep,
- har vært i besittelse av en vare som gjør inngrep som ledd i næringsvirksomhet,
- har brukt en tjeneste som gjør inngrep som ledd i næringsvirksomhet,
- har ytt en tjeneste som har blitt brukt ved et inngrep som ledd i næringsvirksomhet, eller
- er utpekt av inngriperen eller noen som nevnt i bokstav a til d, som involvert i produksjon eller distribusjon av en vare, eller leveringen av en tjeneste, som inngrepet gjelder.
- navn og adresse til produsenter, distributører, leverandører og andre som har hatt varene i sin besittelse, eller levert eller mottatt tjenestene,
- navn og adresse til tiltenkte grossister og detaljhandlere, og
- opplysninger om hvor mye som har blitt produsert, levert, mottatt eller bestilt, og om hvilken pris som er blitt betalt og oppnådd for varene eller tjenestene.
Paragrafen gir den som eier en immaterialrettighet (en rett til for eksempel en oppfinnelse, et varemerke eller et åndsverk) en vei til å finne ut hvor krenkende varer kommer fra og hvor de havner. Når det er rimelig grunn til å tro at rettigheten er krenket, kan retten etter begjæring fra rettighetshaveren pålegge den som krenker å gi opplysninger om opprinnelse og distribusjonsnett. Et slikt pålegg kalles informasjonspålegg.
Pålegget rammer ikke bare den som selv krenker. Det kan også rettes mot andre som er innblandet i næringsvirksomhet, for eksempel den som har hjulpet til med krenkelsen eller har levert en tjeneste som er brukt til den. Personer som krenkeren har utpekt som ledd i produksjon eller distribusjon, kan også bli pålagt å svare. Opplysningene som kan kreves, er blant annet hvem som har laget, levert og mottatt varene eller tjenestene, med adresser, hvem som var tenkt som forhandlere, og hvor store mengder og hvilke priser det dreier seg om. Ordlyden «blant annet» viser at listen ikke er uttømmende.
Begrepet immaterialrettighet er bredt. Opphavsrett, patent, varemerke og designrett er eksempler. I tillegg trekker paragrafen inn enkelte regler i markedsføringsloven. Det gjelder særlig forbudet mot å etterligne andres produkter eller kjennetegn på en måte som utnytter deres innsats og gir fare for forveksling. Kapitlet gjelder tilsvarende ved brudd på det forbudet, og også ved brudd på reglene om god forretningsskikk og villedende fremstilling når overtredelsen består i etterligning.
Pålegget kan også brukes før noe krenkende er skjedd. Det forutsetter at noen har gjort vesentlige forberedelser til en krenkelse, eller har opptrådt slik at det er særlig grunn til å frykte at det vil skje. Eksempel: en rettighetshaver mistenker at en forhandler selger kopier. Rettighetshaveren ber retten pålegge forhandleren å opplyse hvem som leverte varene og hvor mye som er solgt.
Paragrafen er første ledd i en liten gruppe regler. Etter § 28a-2 kan pålegg bare gis når opplysningene kan ha betydning for å håndheve rettigheten, og rettighetshaverens interesse veier tyngre enn ulempene for den pålegget rammer. Paragraf § 28a-3 sier at begjæringen kan settes fram i et søksmål eller uavhengig av det, og at den fremmes gjennom prosesskriv. Retten avgjør tvister ved kjennelse etter § 28a-4. Kostnadene ved slike begjæringer er regulert i § 28a-5. Reglene om bevissikring i § 28-2 til § 28-5 er en nærliggende ordning, og § 34-7 gir egne regler om midlertidige forføyninger for å sikre immaterialrettigheter.