§ 28A-4. Rettens avgjørelse av informasjonspålegg

Paragrafen sier hvordan retten avgjør en tvist om informasjonspålegg, altså et pålegg om å opplyse om opprinnelse og distribusjon av varer eller tjenester som krenker en immaterialrettighet (se § 28a-1). Tvisten avgjøres ved kjennelse. Er begjæringen satt fram i et søksmål om inngrep, bestemmer retten selv tidspunktet. Den kan ta stilling med en gang ved en egen kjennelse, eller vente til dommen eller kjennelsen som avslutter hele saken. Uansett valg kan avgjørelsen påankes særskilt, det vil si at den kan ankes for seg.

Tredje ledd handler om hvordan pålegget skal oppfylles, og også det bestemmer retten. Den som pålegget retter seg mot, kan bli pålagt å forklare seg i retten eller å gi tilgang til realbevis (gjenstander og lignende). Kapitlene 23, 24, 26 og 27 gjelder tilsvarende så langt de passer. Retten kan i stedet beslutte at vedkommende skal skrive en særskilt skriftlig erklæring. Nekter en som ikke er part å etterkomme en rettskraftig kjennelse om slik erklæring, kan retten beslutte at kjennelsen tvangsfullbyrdes.

Eksempel: en rettighetshaver har fått medhold i at en leverandør må opplyse om hvem som har kjøpt varer som krenker rettigheten. Retten kan da nøye seg med en skriftlig erklæring fra leverandøren i stedet for å kalle vedkommende inn til forklaring.

Paragrafen hører sammen med de andre reglene om informasjonspålegg. Selve retten til å kreve opplysninger og hvem som kan pålegges det, står i § 28a-1. Etter § 28a-2 kan pålegg bare gis når opplysningene kan ha betydning for håndhevingen av rettigheten og rettighetshaverens interesse veier tyngre enn ulempene for dem det gjelder. Begjæringen settes fram gjennom prosesskriv, og under en hovedforhandling må den fremmes muntlig (§ 28a-3). Hvem som bærer kostnader og utlegg, er regulert i § 28a-5. Den tilsvarende ordningen for bevissikring har en lignende henvisning: etter § 28-4 gjelder reglene om tilgang til realbevis og bevisopptak i rettssak så langt de passer.