Barnelova

§ 31 — Barnet har rett til å si sin mening (fra 7 og 12 år)

Hvem bestemmer hvor barnet skal bo etter et brudd? Barn har en lovfestet rett til å bli hørt fra de er 7 år. Ved 12 år skal deres mening vektlegges sterkt.

Kort svar

Før du tar viktige avgjørelser om barnets liv (som hvem barnet skal bo fast hos, samvær eller flytting), har barnet rett til å få si sin mening. Når barnet er 7 år, *skal* det høres, og yngre barn skal høres hvis de forstår saken. Når barnet fyller 12 år, har barnets stemme stor makt, og dere skal legge "stor vekt" på hva barnet mener.

Paragraftekst

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere. Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.— Kilde: Lovdata

Hva betyr dette på vanlig norsk?

Paragrafen er kjernen i barnets menneskerettigheter (Barnekonvensjonen). Tidligere trodde man at voksne alltid visste best, og man holdt barn utenfor diskusjoner om skilsmissen av "hensyn" til dem.

I dag sier loven at barna må involveres. Før dere signerer en avtale om at pappa skal ha barnet annenhver helg, eller at barnet skal bytte barneskole, har barnet rett til å uttale seg.

7-årsregelen Når barnet har blåst ut 7 lys på kaken, har det en absolutt rett til å bli informert og hørt. (Ofte snakker man med yngre barn også, gjerne ned mot 4-5 år). Du skal gi barnet nøytral informasjon om at "mamma og pappa vurderer to ulike turnuser for deg, hva tenker du om det?".

12-årsregelen Når barnet runder 12 år, er det nesten for en tenåring å regne. Da sier loven at det skal legges stor vekt på hva barnet mener. Hvis en 12-åring sier at hen nekter å sove hos far og vil bo fast hos mor, må det foreligge ekstremt tunge, skadelige grunner (for eksempel hvis mor er rusmisbruker) for at en domstol eller far skal kunne tvinge gjennom at 12-åringen må flytte til far. Som regel bestemmer 12-åringer i stor grad hvor de skal bo, og det er opp til far å bruke samværet (kafébesøk osv.) til å bygge en relasjon barnet frivillig vil bo i.

Husk: Dette er en rett barnet har til å uttale seg, ikke en plikt. Barnet skal aldri tvinges til å velge mellom mamma og pappa hvis de ikke vil svare.

Eksempel

Eksempel · 13-åringen bestemmer selv

Tom og Siri skal skilles. Siri vil flytte til en annen by, og vil at 13 år gamle Lukas skal bo fast hos henne der. Tom er uenig. Begge foreldrene setter seg ned med Lukas. Lukas er helt klar: Han vil fortsette å gå på ungdomsskolen der han bor nå, spille på det samme fotballaget, og vil derfor bo fast hos pappa Tom, med helgebesøk hos mor. Siri har ikke lyst til å gi fra seg den daglige omsorgen, men siden Lukas er 13 år (godt over 12 år-grensen), vil domstolen legge avgjørende vekt på hva han vil. Siri innser at hun taper hvis det blir rettssak, og går med på Lukas' ønske.

Vanlige feil

Foreldre skjermer en 8-åring helt fra at far skal flytte tre timer unna, og forteller det bare som et faktum til slutt. (Lovbrudd, 8-åringen har rett til å høres underveis i vurderingen).
Kreve at dommeren tvinger en 14-åring til å bo annenhver uke hos seg når 14-åringen hater det. (Dette fungerer aldri. Barn over 12 blir hørt, og dommere utsteder ikke "henteordre" på sinte tenåringer).
Blande høringsrett med at "barnet får lov å velge alene". Selv en 12-åring fatter ikke alltid rasjonelle valg; det er foreldrenes og dommerens jobb å veie barnets mening opp mot hva som faktisk er best for barnet.

Hva bør du gjøre?

Når dere skal endre på samvær, bosted eller skole, hold et barne-møte: 1. Spør barnet på en trygg, ufarlig måte. Ikke spør: "Vil du bo mest hos meg eller mamma?", men heller "Hvordan trives du med den ordningen vi har nå, og er det noe vi voksne kan endre for at ukene dine skal bli bedre?". 2. Hører du at barnet over 12 år ikke vil ha ordningen du ønsker, respekter det. Konflikt tærer hardt på tenåringer. Bygg bro, ikke bygg en domstol-mur. 3. Hvis saken går til familievernet for mekling, kan meklingssenteret tilby en egen barnesamtale der barnet får snakke med en upartisk voksen. Takke ja til dette. Det hjelper ofte.

Dumme spørsmål

Har 12-åringen min full bestemmelsesrett til å kutte meg helt ut?

Loven sier at 12-åringen sin mening skal tillegges *stor vekt*, ikke at barnet bestemmer 100 %. Samværsretten består frem til barnet er 18 år. Hvis 12-åringen vil kutte deg ut fordi du krever at han gjør lekser, mens mor lar ham spille PlayStation døgnet rundt, vil ikke retten gi 12-åringen medhold, fordi det åpenbart ikke er til det beste for barnet. Det er domstolen/foreldrene som tar beslutningen, barnet har bare stemmerett. (Først når barnet fyller 15 år, får barnet egne selvstendige rettigheter til å melde seg ut av religiøse samfunn osv, se § 32).