§ 20-1. Sakskostnader: virkeområdet for kapittel 20

Paragrafen avgrenser kapittelet om sakskostnader. Kapittelet gjelder når en part vil kreve dekket sine utgifter til en rettssak fra motparten. Hva en part skal betale til det offentlige for rettergangsskritt, som rettsgebyr, hører til en annen lov, nemlig rettsgebyrloven. Kapittel 20 handler altså om kostnadsfordelingen mellom partene, ikke om avgiftene til staten.

Andre ledd setter en grunnbetingelse. Erstatning for sakskostnader kan bare kreves når det følger av en regel eller er avtalt. En part kan altså ikke regne med å få dekket utgiftene bare fordi saken har vært dyr. Det må finnes et grunnlag. Kapittelet gir slike grunnlag i de følgende paragrafene. Etter § 20-2 har en part som har vunnet saken, krav på full erstatning fra motparten. Etter § 20-3 kan en part som har fått medhold av betydning uten å vinne, få helt eller delvis dekket kostnadene hvis tungtveiende grunner tilsier det. Etter § 20-4 kan sakskostnader tilkjennes uavhengig av utfallet i visse situasjoner, for eksempel når kostnadene skyldes motpartens forsømmelser. Hvor mye som kan kreves, følger av § 20-5.

Tredje ledd utvider kretsen av dem kapittelet gjelder for. Reglene om parter gjelder tilsvarende for partshjelpere (de som støtter en av partene i saken). De gjelder også når staten trer inn i en sak etter § 30-13. Den bestemmelsen gir staten rett til å opptre når det i en sak for Høyesterett reises spørsmål om lover kan stå i strid med Grunnloven eller med internasjonale forpliktelser Norge er bundet av. Kostnadsreglene gjelder da også for staten.

Kapittelet ligger rett etter reglene om rettskraft. § 19-14 sier når en avgjørelse er endelig, § 19-15 hva rettskraft innebærer, og § 19-16 hvordan utenlandske avgjørelser behandles. § 19-13 gjelder fullbyrdelse av avgjørelser som pålegger en plikt. Eksempel: en saksøker vinner fram i en tvist mot en saksøkt. Kan saksøkeren kreve kostnader dekket, må kravet støttes på reglene i kapittelet, jf. § 20-2, og ikke bare på at saken var kostbar.