§ 19-16. Utenlandske avgjørelser og rettskraft i Norge

Tvisteloven·LOV-2005-06-17-90

Kort oppsummert

Utenlandske avgjørelser i sivile saker har rettskraft i Norge bare så langt lov eller avtale med staten sier det.
Luganokonvensjonen 2007 gjelder som norsk lov, jf. § 4-8.
Dommer fra utenlandske domstoler kan også få rettskraft når partene har avtalt domsmyndighet etter § 4-6.
Avgjørelser som strider mot ufravikelige regler eller virker støtende på rettsordenen, anerkjennes ikke.

Lovteksten ordrett

§ 19-16. Rettskraft for utenlandske avgjørelser

(1) Er et sivilt krav rettskraftig avgjort i fremmed stat av deres domstoler eller forvaltningsmyndigheter, ved voldgift eller ved inngåelse av rettsforlik, har avgjørelsen eller forliket rettskraft også i Norge i den utstrekning det er bestemt ved lov eller overenskomst med vedkommende stat. Luganokonvensjonen 2007 gjelder som lov, jf. § 4-8. Dommer som ikke behøver å anerkjennes eller fullbyrdes etter Luganokonvensjonen 2007 artikkel 61, har ikke rettskraft og tvangskraft her i riket.

(2) Rettskraftige avgjørelser av sivile krav truffet av utenlandsk domstol har rettskraft i Norge dersom domsmyndighet er vedtatt i samsvar med § 4-6 for et bestemt søksmål eller for de søksmål som springer ut av et bestemt rettsforhold.

(3) Avgjørelser som nevnt i første og annet ledd anerkjennes ikke dersom dette ville stride mot ufravikelige rettsregler eller virke støtende på rettsordenen.

Kilde: Lovdata — Tvisteloven § 19-16

Hva betyr dette?

Paragrafen svarer på om en avgjørelse fra utlandet skal regnes som endelig også i Norge. Det gjelder sivile krav som er avgjort av utenlandske domstoler eller forvaltningsorganer, av voldgiftsretter (private tvisteløsere som partene har avtalt) eller ved rettsforlik. Slike avgjørelser får rettskraft (blir endelige og bindende) her bare så langt en lov eller en avtale mellom Norge og den aktuelle staten bestemmer det. Det finnes altså ingen generell regel om at utenlandske avgjørelser gjelder automatisk.

Luganokonvensjonen 2007 er en avtale som regulerer hvilke lands domstoler som har myndighet, og når dommer i sivile og kommersielle saker skal anerkjennes og fullbyrdes på tvers av landegrenser. Etter § 4-8 gjelder den som norsk lov. Dommer som konvensjonen ikke krever anerkjent eller fullbyrdet, får ikke rettskraft eller tvangskraft (evne til å bli tvangsfullbyrdet) i Norge.

Andre ledd åpner en egen vei for dommer fra utenlandske domstoler. En rettskraftig dom har rettskraft i Norge hvis partene har avtalt at domstolen skal ha myndighet, og avtalen følger § 4-6. Avtalen kan dekke én bestemt tvist, eller alle tvister som oppstår av et og samme rettsforhold. Etter § 4-6 kan partene avtale hvilken domstol som skal behandle saken. Skal avtalen utvide eller innskrenke hva norske domstoler kan behandle på tvers av landegrenser, kreves skriftlig form.

Tredje ledd er en sikkerhetsventil for begge de foregående. En utenlandsk avgjørelse blir ikke anerkjent hvis det ville stride mot regler som ikke kan fravikes, eller virke støtende på den norske rettsordenen.

Hva rettskraft betyr når den først er på plass, står i § 19-15: avgjørelsen binder partene. Når en avgjørelse blir endelig, står i § 19-14. § 18-1, om saksanlegg som hinder for ny sak (litispendens), viser til denne paragrafen.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i tvisteloven →