§ 19-15. Hva rettskraft innebærer

Paragrafen forklarer hva det innebærer at en avgjørelse er rettskraftig (endelig, uten at vanlige klageveier er åpne). Hovedregelen er at avgjørelsen binder partene i saken. Bindingen gjelder også andre som på grunn av forholdet til en part ville stått like bundet av en avtale om tvisten. Rettskraft gir dermed ro: det som er avgjort, skal ikke kjøres på nytt.

Andre ledd gjelder når spørsmålet dukker opp i en senere sak. Forutsetter den nye saken at retten tar stilling til et krav som allerede er avgjort, legger retten den gamle avgjørelsen til grunn uten å vurdere kravet på nytt. Tredje ledd går lenger. Kommer det en ny sak mellom de samme partene om samme krav, skal retten som utgangspunkt avvise den. Unntaket er at saksøkeren likevel har et reelt behov for å få saken prøvd, for eksempel fordi det er strid om hva avgjørelsen faktisk binder, eller fordi det foreligger andre særlige forhold. Vurderingen følger § 1-3, som krever at den som går til sak, viser at det er behov for at retten tar stilling til kravet overfor motparten.

Fjerde ledd er en sikkerhetsventil. Har en domstol eller et offentlig organ innen ti år kommet til en endelig avgjørelse som i stor grad river ned forutsetningene i en tidligere dom, kan dette brukes i en ny sak. Det gjelder både samme krav og andre krav. Slik kan en gammel dom ikke alltid brukes som sperre mot en ny vurdering.

Paragrafen henger tett sammen med naboene. Når en avgjørelse blir rettskraftig, står i § 19-14, og det avgjøres krav for krav. Rettsforlik har samme virkning etter henvisningen i § 19-12. For avgjørelser fra andre land er det § 19-16 som avgjør om de har rettskraft i Norge. Eksempel: en saksøker taper et krav mot en saksøkt, og avgjørelsen blir endelig. Reiser saksøkeren senere ny sak om det samme kravet, skal retten som hovedregel avvise saken.