§ 1-9. Hvor et krav eller en rettighet regnes for å være
- Paragrafen sier hvor rettigheter og krav regnes for å befinne seg, når loven gjør stedet avgjørende.
- Rettigheter i fast eiendom regnes for å ligge der eiendommen ligger; krav knyttet til verdipapir der papiret er.
- Andre krav følger som regel kravshaverens verneting, og reserveregler gjelder når vedkommende ikke bor i landet.
- Registrerte immaterialrettigheter følger den registrerte fullmektigen, ellers stedet der registeret føres.
§ 1-9. Hvor visse formuesgoder skal anses for å være
- Et krav som gjelder bruksrett eller servitutt over en fast eiendom, anses for å være der eiendommen ligger. Ligger rettigheten til en annen fast eiendom, anses den for å være der den andre eiendommen ligger.
- Et krav som gjelder bruksrett eller servitutt over løsøre, anses for å være både der løsøregjenstanden er og der rettighetshaveren har alminnelig verneting. Dersom rettighetshaveren ikke har alminnelig verneting i riket, anses kravet dessuten for å være der eieren av løsøret har alminnelig verneting.
- Et krav som er knyttet til verdipapir, anses for å være der verdipapiret er.
- Et krav av annen art anses for å være der kravshaveren har alminnelig verneting. Dersom kravshaveren ikke har alminnelig verneting i riket, anses et krav som en bestemt person er forpliktet til å oppfylle, for å være der den forpliktede har alminnelig verneting. Dersom rettighetshaveren ikke har alminnelig verneting i riket, anses en immaterialrettighet som er registrert i et særskilt register, for å være der den registrerte fullmektig har alminnelig verneting. Finnes ingen registrert fullmektig med alminnelig verneting i riket, anses immaterialrettigheten for å være der registeret føres.
Noen ganger avhenger tvangsfullbyrdelse av hvor et formuesgode befinner seg. Det er lett å avgjøre for en gjenstand, men vanskeligere for rettigheter og krav, som ikke har noen fysisk plassering. Paragrafen løser dette ved å si hvor slike verdier regnes for å være. Reglene gjelder alle rettigheter unntatt eiendomsrett til legemlige gjenstander.
Rettigheter i fast eiendom, som bruksrett og servitutt (en rett som hviler på en eiendom), regnes for å ligge der eiendommen ligger. Det samme gjelder rettigheten som er knyttet til en annen fast eiendom. For bruksrett og servitutt i løsøre er det to steder: der gjenstanden er, og der innehaveren av rettigheten har sitt alminnelige verneting (stedet der vedkommende normalt kan saksøkes). Bor ikke rettighetshaveren i landet, gjelder også eierens verneting. Et krav som er festet til et verdipapir, regnes for å være der papiret er.
For de fleste andre krav, som et vanlig pengekrav, er utgangspunktet kravshaverens verneting. Har kravshaveren ikke verneting i landet, regnes et krav mot en bestemt person som plassert der personen som må oppfylle det, har sitt verneting. En immaterialrettighet, for eksempel et patent eller et varemerke, som er ført inn i et eget register, følger fullmektigen som er registrert. Finnes ingen slik fullmektig i landet, regnes den for å være der registeret føres.
Regelen er et hjelpemiddel for resten av loven. Definisjonen av alminnelig verneting står i § 1-8, mens § 2-1, § 2-2 og § 2-3 sier hvem som er namsmyndighet og hvor namsfogden er kompetent. Paragrafen har også en tilknytning til § 10-3, som handler om namsmyndighet og begjæring ved tvangsdekning. Nabobestemmelsene om utenlandske skip og statsskip i § 1-5 til § 1-7 gjelder gjenstander, ikke krav, og stiller egne vilkår.