§ 2-2. Namsfogden

Paragrafen sier hvem namsfogden er og hva han skal gjøre. Namsfogden er ikke en egen stilling loven oppretter. Rollen tilfaller den som politiloven peker ut som namsfogd. Loven definerer altså rollen ved å vise til en annen lov, og det er politiloven som avgjør hvem som til enhver tid har den.

Politiloven § 17 sier at politistasjonssjefen er namsfogd i sitt distrikt, med mindre oppgaven ligger hos et eget namsfogdkontor med egen namsfogd. Distriktene omfatter én eller flere hele kommuner. Kongen kan la én politistasjonssjef være namsfogd for flere distrikter i samme politidistrikt. På Svalbard er det sysselmesteren som er namsfogd.

Under namsfogden hører de sakene loven legger til ham. I tillegg kommer saker om selve gjennomføringen som tingretten pålegger ham etter loven. Dette speiler at namsmyndighet er delt mellom namsfogden og tingretten, slik § 2-1 sier.

Namsfogden har dessuten plikt til å hjelpe tingretten i forhold som gjelder tvangsfullbyrdelse, når tingretten ber om det. Eksempel med lovens roller: Tingretten har pålagt namsfogden å gjennomføre en sak, og ber ham senere om hjelp i en annen sak om tvangsfullbyrdelse. Namsfogden har da en plikt til å bistå i begge, ikke bare en mulighet.

Nabobestemmelsene utdyper rollen. § 2-3 gjelder hvilket distrikt namsfogden har kompetanse i, § 2-4 rettsvitne i saker for namsfogden, § 2-5 hans habilitet (at han må være upartisk), og § 2-6 taushetsplikten hans. Sammen med § 2-1 danner de rammen for hvordan namsfogdens arbeid er organisert, og hvilke krav som stilles til den som utfører det.