§ 1-10. Elektronisk kommunikasjon med namsmyndighetene og mellom partene

Paragrafen regulerer elektronisk kommunikasjon i tvangsfullbyrdelsessaker. Første ledd sier at du kan kommunisere elektronisk med namsmyndighetene etter de samme reglene som gjelder mot domstolene. Loven viser til domstolloven § 197 a. Den lar skriftlig kommunikasjon med domstolene skje elektronisk når den tekniske løsningen er betryggende. Elektronisk signering er likestilt med underskrift når løsningen sikrer at signaturen kan spores til avsenderen.

Andre ledd handler om kommunikasjonen mellom saksøker og saksøkte. Selv om loven krever at et varsel eller en melding skal være skriftlig, kan det sendes elektronisk hvis det skjer på en betryggende måte. Kongen kan gi forskrift om hva som er betryggende. Tredje ledd utvider regelen til to konkrete meldinger. Det ene er varselet til skyldneren om at håndpant kan selges (§ 1-3). Det andre er meldingen etter § 11-58 første ledd.

De to meldingene viser hvordan reglene virker i praksis. Etter § 1-3 kan et foretak som har fått håndpant i løsøre, på forhånd avtale å selge pantet selv. Det krever et skriftlig varsel til skyldneren og en frist på minst en måned. Etter § 11-58 kan saksøkeren be retten sette en etterstående heftelse til side mens tvangsbruken varer. Da må tvangsbrukeren først sende skriftlig melding til rettighetshaveren, og avgjørelsen kan ikke komme før to uker er gått. Begge meldingene kan altså sendes elektronisk hvis det skjer betryggende.

Elektronisk varsling spiller en rolle også andre steder. Om selve namsmyndigheten sier § 2-1 at det er namsfogden og tingretten. § 2-2, § 2-3 og § 2-4 gir regler om namsfogden, hans stedlige kompetanse og rettsvitne.