§ 2-3. Namsfogdens stedlige kompetanse: hvilken namsfogd har saken

Paragrafen sier hvor en namsfogd (den offentlige tjenestepersonen som gjennomfører tvangsfullbyrdelse, altså innfordring av krav med makt bak) har myndighet. Den svarer på tre spørsmål. Hvem beholder en sak når forholdene endrer seg underveis? Hvor langt strekker namsfogdens virke seg geografisk? Og hva gjør en namsfogd når et skritt må tas et annet sted?

I praksis er hovedpoenget at saken blir liggende hos namsfogden som fikk den riktig inn. Eksempel: saksøkte flytter til et annet distrikt etter at begjæringen er levert. Da er ikke saken lenger «på feil sted». Namsfogden som fikk den, arbeider videre. Det samme gjelder når en domstol har bedt namsfogden om å gjennomføre en avgjørelse retten har tatt.

Utenfor eget distrikt er hovedregelen et forbud. Namsfogden kan hverken holde forretninger (tvangsskritt og møter på stedet) eller ellers opptre der. Det finnes to unntak. Det ene er påtrengende tilfeller. Det andre er at namsfogden i det andre distriktet sier ja, og at det er praktisk at saken tas av den første namsfogden. Tvangssalg, der eiendeler selges for å dekke kravet, kan alltid holdes utenfor distriktet. Kan ikke namsfogden selv gjøre et bestemt skritt, kan en kollega i nabodistriktet bes om å ta det, men bare når saken er spesiell.

Paragrafen henger sammen med resten av kapittelet om namsmyndighetene. § 2-1 sier at både namsfogden og tingretten er namsmyndighet, og § 2-2 forklarer hvem som er namsfogd. Sammen med § 2-4 om rettsvitne og § 2-5 om habilitet danner paragrafen rammen for hvordan namsfogden arbeider.